Wish List

Forsøkskanin..

For et par uker siden kom jeg tilfeldigvis over en "Research Fly`er", der forskerne etterspurte frivillige deltakere til en studie hvor man skal undersøke hørsel (med og uten bakgrunnsstøy) hos mennesker med normal og nedsatt hørsel.

Syntes dette hørtes utrolig artig, spennende og interessant ut, og meldte meg som frivillig forsøkskanin med det samme.. :

Undersøkelsen tok ca. halvannen time. Først testet dem hørselen min v.hj.a. instrumentet på bildet nedenfor. Undersøkelsen bestod i at jeg måtte sitte med isolerende hodetelefoner på, og trykke på en knapp hver gang jeg hørte (eller trodde jeg hørte) et pip i ørene mine.

Selve testen bestod av flere deler. Først ble det spilt av stavelser med bakgrunnsstøy. Disse stavelsene måtte jeg gjengi så godt jeg kunne (om jeg hørte riktig, vet jeg ikke..). Etterpå ble det spilt av stavelser eller lyden av f.eks. gitarspilling, barnelatter osv, der jeg måtte trykke på de bildene som korresponderte med lydene så raskt jeg kunne.

Siste delen bestod i at jeg skulle ligge på en benk med lukkede øyne i et mørkt, stille rom og bare prøve å slappe av, mens hjernebølgene mine ble målt (jeg var litt overrasket over at jeg i det hele tatt hadde noen, haha), samtidig som stillhet og bakgrunnsstøy vekselvis ble spilt av i de isolerende proppene festet i ørene mine. For å måle hjernebølgene, måtte de feste fullt av elektroder (holdt på plass med teip-biter) i ansiktet mitt. Tilslutt lå jeg der da, med elektoder og teip-biter på kryss og tvers i hele ansiktet, og følte meg mer eller mindre som et lappeteppe i trynet.. :

Jeg lo godt da jeg kom hjem og så meg i speilet, - jeg hadde flere røde firkantede merker i fjeset etter alle teip-bitene som var revet av, hehe.

Var utrolig artig å være med på en slik undersøkelse, og samtidig givende å få være med på å bidra til forskning! Kunne godt tenke meg å være frivillig forskningskanin i andre studier også! ;)

Som ekstra bonus til en interessant opplevelse, fikk jeg i tillegg bekreftet at jeg har normal hørsel (noe som var ganske overraskende, i og med at jeg elsker musikk og er helt avhengig av ipod`n min..!!)... :

"Whhaaaaat..???"

"What did you say..??"..

;)

Nytt

Baggy Beanie (gave fra Poogie)

+ Flower Tote Bag..

Miss my Camera..

Vårt kjære kamera (med alle ferie-bildene og videosnuttene) ble stjålet da vi var på ferie på Kreta i sommer. =(

Savner kameraet sånn, skulle ønske jeg kunne få det tilbake. :-/ Om ikke kameraet, så i alle fall alle de koselige bildene, og de håpløse videosnuttene av vår lille minigolf turnering, der Poogie og jeg slo hole-in-20, haha..)..

Nå har jeg bare den usle lille mobilen min å ta bilder og snutter med. I utgangspunktet bedre enn ingenting, men i praksis ubrukelig siden batteriet på mobilen er ur-gammelt og utladet, og tappes for strøm etter en snutt på 15 sekunder.. :-/

Jeg vet det er lenge til jul, men;

"Kjære julenissen, jeg ønsker meg et kamera helt maken til det jeg hadde! Xxx"

"Say Cheeeeeeze..!!!"..

;)

A tiny spark..

Det er nesten 1 måned (!) siden sist jeg hadde skøyter på beina. Helt til nå har entusiasmen vært borte, helt død, og en stund var jeg redd for at jeg aldri noensinne ville komme til å få lyst til å stå på skøyter igjen. Men i går kjente jeg et lite snev av skøyte-abstinens. Det var bare et lite blaff, - det varte bare noen sekunder før det ble flyktig borte.. Men jeg kjente det. Definitivt. En liten (skøyte)-gnist..

Til nå har skøytene mine vært langtidsparkert i Edea-bagen og i skapet, og jeg har omtrent ikke ofret dem et eneste blikk de gangene jeg har gått forbi, bare apatisk ignoranse.

Men i dag kjente jeg det igjen. En liten iling i hjertet, i magen, i blodet. Omtrent som når man er nyforelska, og lykkelig beruset av endorfinene som kjører berg-og-dalbane gjennom kroppen, og får hjertet til å hamre som en psykotisk bongotromme.

Jeg tok t.o.m. en scratch spin på sokkelesten på stuegulvet, før jeg satte meg ned i sofaen for å studere og lese om ukens tema i farmakoterapi. 15 minutt senere bare "måtte" jeg gjøre raggsokk-versjonen av en "baklengs kamel-snurr" (in plain human english; a back camel spin).. :

Selv om skøytelysten ennå ikke er tilbake 100%, slår den iallfall noen små gnister her og der, og det er et veldig godt tegn og en bra begynnelse. =) Jeg regner med (og inderlig håper at) den er fullstendig friskmeldt og gjenopprettet innen onsdag i neste uke. Da blir jeg nemlig 28 år (!), og planlegger å feire dagen ute på isen (i år også). Det har nesten blitt en liten tradisjon, hehe. ;)

..Oh! I felt it again!..

A tiny spark..

*<3*

Hekta på..

Go`Morgen youghurt m blåbær og musli (jeg, som vanligvis ikke liker youghurt engang!)..

Bruchetta, a la Bella Italia i England.. *<3*

Knallrøde, saftige epler (Prince eller Summerred)..

Bad Day

Torsdag 21 oktober 2010 kom vinterens første snøfall (eller rettere sagt snøstorm).. Tror aldri jeg har sett så store snøflak i hele mitt liv. Tett i tett. Blåsende sidelengs.

Det slår ikke feil. Det skjer hver eneste gang, hvert eneste år; Hver bidige gang det kommer en skikkelig snøbyge, blir Bergen tatt på senga og satt helt ut av spill. Man skulle tro at både kommunen, buss-selskapet, og spesielt Bergens-bilistene hadde lært leksa si etterhvert, og faktisk innsett konsekvensene av lettsindige bilister med sommerdekk, utilstrekkelig måking og salting, utilstrekkelig tilbud mht kollektiv transport, i kombinasjon med nullføre, snø, slaps og is..? Men antageligvis var det også denne gang i overkant mye å forvente av Bergens geniale "monkey-brain"- (eller "no-brain"-) bilister som for enhver pris skal ut på glatte, isete veier med sommerdekk på bilene sine..

For hver bidige gang er konsekvensene de samme; Fullstendig kaos. Ulykker. Nesten-ulykker. Forsinkelser. Personskader. Skader på bil og annet kjøretøy. En by som stopper helt opp. Man skulle tro at "voksne", "ansvarlige", "vettuge" mennesker hadde tatt lærdom av dette, at de hadde hatt litt mer respekt for været, og om ikke annet, - sin egen og andres sikkerhet.

Den verste snø-føyken var selvfølgelig på sitt aller verste akkurat da jeg skulle på jobb. Jeg tenkte jeg skulle være smart og ta 2 busser tidligere enn jeg vanligvis pleier, slik at jeg ikke skulle komme for sent. Haha.

Bussen var 30 minutt forsinket. Da den endelig kom, og jeg hadde satt meg godt til rette, og beroliget meg med at jeg fremdeles hadde god tid, fikk vi beskjed om at veien der bussen egentlig skulle kjøre var stengt, og at den derfor måtte kjøre en alternativ rute.

Jaja, en liten omvei gjør ikke noe, jeg har fremdeles god nok tid. Ikke før hadde jeg tenkt tanken, stod vi bom fast i endeløs kø. Vi kjørte en laang strekning der farten kom opp i knappe 2 meter per sekund, før det omsider løsnet, så vi kunne kjøre i tilnærmet normal fart igjen. Oppe på Nesttun sa det i midlertidig bom stop, og der stod vi vær-fast og kø-fast i sikkert over 1/2 time. Køen beveget seg ikke med en liten centimeter engang, og til slutt skrudde buss-sjåføren av motoren. Jeg innså at slaget var tapt, og at jeg ikke ville rekke jobben klokken 16. Andre var tydeligvis i samme eller liknende situasjon; flere gikk av bussen og begynte å spasere langs veien, med snø og sørpe til langt opp på leggene. Flere gav opp etter 20 meter, kom gående lutrygget tilbake, og hoppet hutrende inn på bussen igjen. Jeg kom plutselig på at jeg ikke hadde spist noe frokost, og fant frem eplet mitt fra bæreposen og begynte å knaske på nødprovianten istedet.

Jeg satt i bussen i over 1 1/2 time (vanligvis tar bussturen 20 minutter (!)...).. og kom selvfølgelig over 1/2 time for sent på jobb. =(

Snøstorm, trafikk-kaos, og bilkøer er jo ikke så mye å gjøre med. Man kommer ikke noe fortere frem, om man banner og stresser aldri så mye. Det er utenfor ens kontroll, og man må pent bli sittende i køen, enten man vil eller ei.

Likevel blir jeg enormt stressa. Ikke av selve køen, eller det å sitte fast i trafikken innpå en fullstappet buss med mange gretne, utålmodige, stressede mennesker. Jeg blir stressa av tanken på at jeg kommer for sent..på jobb. Tanken på at jeg egentlig skulle vært der, men ikke er der. Hadde jeg f.eks. vært på vei til shopping, eller på vei hjem fra tannlegetime eller besøk hos oldemor, hadde jeg bare latt meg synke lunt og varmt ned i buss-setet, satt på Ipod Nano`en, og slumret av til bussen begynte å kjøre igjen. No big deal. Men når jeg blir forsinket til jobb.. DA blir jeg superstresset!!

Da bussen omsider kjørte inn til holdeplassen der jeg skulle av, hadde jeg et blodtrykk så høyt at jeg var redd arteriene mine skulle briste fullstendig, og blodet sprute ut av ørene mine omtrent som strålen fra en høytrykks-spyler. Hjertet dunket så kraftig at jeg nesten kunne høre ekkoet av pulsen inne i hodet mitt, og kjenne pulsen dunke ute i lilletåen.

Jeg er tydeligvis ikke en person som takler stress veldig godt (om enn i det hele tatt). Selv da jeg kom inn på jobb, og så at det ikke var travelt eller noen kø, fortsatte blodet å bruse uhemmet vilt igjennom årene mine. Kroppen klarte liksom ikke roe seg ned etter buss-stresset, og følgelig begynte jeg å stresse enda mer, da det plutselig ble travelt, og folk stod i kø. Etterhvert begynte det å dunke forferdelig i hodet, kraftigere og kraftigere, minutt for minutt, og jeg ble mer og mer uoppmerksom, sløv og "brain-foggy". Det gikk som det måtte gå, - jeg rotet det til og slo feil ut av kassa. :-/

Etter en dårlig start på dagen, med dårlig vær og en dårlig dag på jobb, var jeg forståelig nok i ganske dårlig humør da jeg kom hjem klokken ti om kvelden. Humøret ble ikke bedre da jeg oppdaget at Lille Bøllefrøet (Bella) hadde tisset og bæsjet midt i sengen vår! =(

Jeg måtte pent vinke farvel til etterlengtet søvn og hvile i den myke, gode, varme sengen min, og istedet trosse den dundrende skallebanken, tørke opp svineriet fra katta, og ligge på alle fire og vaske, skrubbe, gnukke og gni som en gaaal oppå madrassen.

Dersom jeg hadde vært en katt, hadde jeg antageligvis sett noenlunde slik ut.. :

Da jeg omsider skulle legge meg, var det en kjempesvær, våt flekk midt i sengen der jeg hadde vasket, så jeg måtte skviiise meg inn i det ene hjørnet på kortsiden av madrassen. Der lå jeg og slumret mer eller mindre ubehagelig, delvis våken gjennom nattetimene, med beina halvveis utenfor sengekanten. Det siste jeg tenkte før jeg sovnet ordentlig av var.. :

;)

Wish List