Status Quo 2015..

Godt Nyttår!!

Oi oi oi, det er visst lenge siden jeg har gitt lyd fra meg.. ;)

Når jeg ser tilbake på 2014 og blogginnlegg, får jeg nermest en liten åpenbaring midt i fleisen.. :

Jeg er ikke noe god på nyttårsforsett!!! ;)

I fjor fikk jeg det for meg at jeg skulle bli flinkere til å blogge (dvs. blogge oftere).. Jeg kan jo ikke akkurat si at blogg-frekvensen har steget til himmels de siste månedene..

Jeg skulle ta hms-kurs med mørkekjøring, ta kjøretimer og i hvertfall begynne så smått på lappen.. Vel, jeg har ikke tatt i hverken et bilratt eller et håndbrekk engang..

Jeg skulle fikse meg selv (nei nei nei, jeg mener hverken silikonpupper, fake extension hår eller restylane).. Jeg skulle klippe håret og ta mirakuløse hårkurer hos frisøren, ta shiatsu og sportsmassasje for massør / fysioterapeaut, jeg skulle sjekke tennene mine, øynene mine, ta en vanlig eu-sjekk hos fastlegen, og få orden på det svimete, rotete hodet mitt med alle de skrullete, overveldende og kaotiske tankene mine.. 

Vel, vel.. jeg har i det minste vært hos tannlegen i løpet av året (det endte med at jeg måtte tilbake dit 3 ganger til, hvor jeg satt stiv av strekk i tannlegestolen ca. halvannen time per gang og ble 5000 kr fattigere).. Jeg var også et par turer innom fastlegen (men det var bare pga en trassig luftveisinfeksjon med påfølgende nedsatt nyrefunksjon).. Ellers ser det dårlig ut.. Jeg har hverken fått sjekket øyne eller hode (som kanskje var det mest relevante og påtrengende av alt).. Jeg har ikke vært hos frisøren, og går således rundt som et julenek på hodet.. Og med mindre en hardhendt "Sweedish massage" på Rhodos i sommer teller med, så har jeg vel egentlig ikke fått kontroll på den såre nakken min heller..

Selv om jeg (selv mener at jeg) har blitt flinkere til å shoppe mer fornuftig og i moderate mengder, dvs unngått store impulskjøp osv og heller kjøpt ting som jeg har bruk for, så kan jeg ikke akkurat påberope meg en kongelig shoppestopp tittel. Så langt der i fra. Men, - jeg har da spart opp en del i løpet av året, og også kjøpt inn en del ting som blir kjekt å ha når (hvis?) det nye huset vårt står ferdig! =)

Når det gjelder trening, går jeg vel kanskje såvidt i pluss dette året.. Jeg har desverre ikke fått trent regelmessig som jeg skulle ønske og slik som jeg pleide å gjøre før, men jeg har hatt treningsøkter i "rykk og napp", og klart å få tilbake en noenlunde grei pannekake piruett og kamel piruett (som jeg mistet en periode og slet og strevde en del med å få tilbake for ca 1 år siden)..  =) Jeg har vel også fått litt mer variert trening i løpet året som var.. Før har det alltid gått i skøyter, skøyter, skøyter.. men i 2014 ble det mer variasjon med mølle økter, styrke og stretch, tur-gåing, og en del svømming i sommerferien. Og jeg har gledelig oppdaget at kroppen (og hodet) har godt av litt variasjon av og til!! ;)

Med som alltid, har jeg også i 2014 slitt med en del luftveisinfeksjoner,  og nytt av i år var også "av og på" med jevnlige mageproblemer.. Ikke noe hyggelig å føle at man tar flere steg tilbake helsemessig, men jeg er bare kjempeglad for at jeg likevel ikke har fått tilbakefall av den plagsomme utmattelsen som pleier å melde seg i kjølevannet av alle infeksjonene, og at jeg på tross av alle bassillene, likevel har klart å unngå sykemelding og karet meg på jobb. ;)

Når det gjelder humøret mitt og alt tankekjøret, som innimellom har en tendens til nesten å gå over til en annen dimensjon, må jeg nok innrømme at jeg har hatt en liten relapse i 2014. Jeg begynte januar med å si at jeg følte meg mer avslappet, "fredfull og rolig", mer glad og lykkelig, med et mer stabilt og godt humør enn ellers.. Vel, det varte i sånn ca. 1 uke. Jeg vet ikke om det er alle infeksjonene som påvirker humøret, om det er stress på jobben, stress i forbindelse med husbygging / valg av hus, "30års + krisen", "hvor jeg er i livet mitt", press og forventninger fra omverdenen osv. 

Men alt dette er nok med og påvirker og gjør at man innimellom stopper opp og begynner å tenke. For alvor. Alle tankene som før var i en slags stabil "flyt" modus, har plutselig helt endret karakter, og surrer nå i en rasende fart inni hodet, og kolliderer og skaper et virrvarr av følelser og kaos uten like. Det er at når man gjør opp status, og tar en status quo på livet sitt, at alle kaotiske tanker og følelser plutselig oppdages, avdekkes, kastes ufrivillig ut i det sterke, blendende lyset, og nakent beskues, til ens egen forbauselse, skuffelse og forferdelse. 

Og hva gjør man, når begeret er overfyllt, av tanker i en hinsides rasende fart og så kompliserte og til dels vonde følelser at man har problemer med å vedkjenne seg dem uten å få lyst til å, der og da, i øyeblikket, opphøre å eksistere..? 

Vel, når begeret er fullt, - ja da flyter det over..

Da flommer det over, nedover og utover.. 

Utrøstelige, sorgtunge tårer den ene dagen.

Hinsides, glødende, eksplosjonsartet sinne og aggresjon den andre dagen..

Utmattelse, likegyldighet, og apati den neste..

Og så, - plutselig ut av det blå, - 

Små, intense, altoppsugende, gnistrende, lysende ilinger av lykke.

-


Et par ting som 2014 definitivt har lært meg:


Driit i status quo og "vanlige" selvpinende nyttårsforsett.

Gi f.. i omverdenes overbærende og velmenende forventninger.

Lev livet ditt som du selv ønsker, og gjør det som gjør deg glad og lykkelig (samme hva andre måtte mene om valgene dine).

Driit i lav karbo, fedon og 5-2 dietten. Nyyt favorittrettene dine, drikk ynglingsdrikken din langsomt med lukkede øyne, og unn deg selv gjerne noe godt midt i uka.

Vær i fysisk aktivitet, samme hva det er! Finn på lysbetonte aktiviteter som gjør deg glad og gir deg overskudd! Ikke tren for å bli best eller perfekt, men tren for å bevare og opprettholde helsen! Ikke overdriv!! Og ikke overbelast kroppen! Husk å gi deg selv ordentlig restitusjon og hvile!

Skjem deg bort innimellom!! Ta hjemme-spa, med laange varme bad, og plei deg med ansiktsmasker, duftende bodylotion, body spray, fotkrem, håndkrem og ny parfyme!

Gå til innkjøp av en shiatzu massasje pute, det vil være et av de beste kjøpene du noensinne har gjort!! Unn deg selv jevnlig massasje!! 

Bli flinkere til å skru av tv, pc og mobil noen timer, og bruk denne tiden utelukkende på venner, familie, eller kjæreste.

Lev i nuet. Gjør en ting av gangen, og bruk alle sansene dine utelukkende på dette. Ikke gjør 10 ting samtidig, f.eks. spise middag mens du ser på tv, og samtidig blar i ukeblad,  diskuterer med kjæresten og snakker med bestemor i mobilen. Jo flere ting man gjør samtidig, jo mer distansert blir man, og jo mindre oppmerksomhet vier man det som er viktig der og da, i nuet! =S 

Vær fornøyd med deg selv, akkurat slik som du er (selv om du ikke har innovermage, sprettrumpe og megapupper). Ikke sammenlikne deg selv med andre, ikke vær redd for å skille deg ut og være annerledes enn andre, og streb etter å være akkurat den personen som du selv ønsker å være, ikke hva andre mener,  ønsker eller forventer at du skal være!

Ha minst en varm og myyk, lodden pelsdott å brele og kose på!!! Det er utrolig hvor glad og avslappet man blir av en liten nusselig babykanin og små søte puseprinsesser maaaalende i fanget! 

Og sist, - men ikke minst:

Prioriter nærhet. Ligg inntil mannen din, helt stille, helt i ro.. Slapp av og hvil, med lukkede øyne.. og bare vær til, dere to, i nuet. Lukk øynene og kjenn følelsen av mannen du elsker. Kjenne pusen. Kjenne varmen fra huden. Høre hjertet banke, og kjenne brystkassen bevege seg opp og ned i takt med de jevne hjerteslagene. Å være så nær et annet levende menneske.. å være så nær den mannen du elsker, over alt på jord.. Finnes det noe bedre..? Finnes det noe mer fantastsisk..? Det er ikke noe annet i hele verden som gir en sånn total avslapping, "flyt-følelse", ro og fredfull, indre harmoni. Det er ikke noe annet som gjør meg så tvers igjennom, glødende lykkelig. 

-


Jeg har prøvd begge deler, - å leve etter klassiske nyttårsforsett, og å leve etter disse punktene ovenfor. Og det er ikke tvil om hva som gjorde meg mest lykkelig, glad og tilfreds. =)

Så i 2015 dropper jeg de typiske nyttårsforsettene (jeg klarer jo aldri å holde dem likevel, hehe).. ;)

I stedet følger jeg mine egne små lyspunkter.


Jeg har likevel et par små nyttårsforsett, som jeg inderlig håper på å få til på et vis.. :

* Jeg ønsker å bli mere snill og mindre egoistisk. 

* Jeg ønsker å finne tilbake 100 % til meg selv.

Valpesyk!!

Jeg har gått rundt i flere år allerede og hatt så utrolig lyst på en søøt, liiten bissevofs (bare se på innlegget mitt fra 2010, hehe). ;))

"Jeg vil ha en liten hund.."

Men skole, lange dager på labben, obligatorisk semester i England osv gjorde at jeg midlertidig la valpe-planene på hylla. Nå derimot er jeg ferdig utdannet, og klar som et egg for å flytte ut på landet igjen og få hund!



Jeg er skikkelig valpesyk for tiden, og snur meg på gata etter hver eneste liten hund som går forbi eller er i nærheten. Jeg ser hunder overalt, og kjenner et lite stikk i hjertet mitt hver gang jeg ser en hunde-eier med den lille vofsen sin trippende ivrig ved siden av.



I forgårs begynte jeg nesten å grine ved synet av et par som kom gående over Festplassen med den lille skjønne Cavalieren sin. Og i skrivende stund sitter jeg her og er nesten er helt syyyk ved tanken på at naboen nedenunder passer Cavalieren til datteren sin, som er på ferie. 



Tenk, rett i etasjen under ligger det et søtt lite valpe-nurk (og at på til en Cavalier, som er samme type hund som jeg ønsker meg). Jeg må virkelig holde meg selv i tøylene her for ikke å løpe ned og banke på døra i etasjen under, og spørre om jeg kan få holde, kose, leke og gå tur med hunden deres! ;)



Hver eneste gang vi er på kjøretur og det går en person på gata med hunden sin i hælene, utbryter jeg "Ååh, der er en som går tur med hunden sin!!!".  Og jeg sier det like henrykt og himmelfallen hver eneste gang, som om det var en ufo jeg hadde fått øye på, og ikke bare en vanlig hund på gata. Stakkars samboeren min begynner nok mildt sagt å bli kraftig lei, siden han må høre på det gnålet mitt hver eneste gang vi er ute med bilen (men han har vel kanskje tilpasset seg, og lært seg å overhøre det). ;) For det er ikke få ganger den "hunde-frasen" blir sagt i løpet av en biltur, ettersom vi sikkert treffer på 6-7 hunde-eiere på luftetur med hunden sin hver eneste gang vi er ute med bilen.. ;)



Min mor var frempå og ymtret forsiktig noe om at "kanskje det var på tide å tenke på barn istedet?".. Og samboeren min mener at et eller annet sted på veien er det noe som har gått galt med meg og reproduserings-genene mine. For i min alder er det da mer normalt å ha lyst på en liten baby enn å ha lyst på en liten hund. Så de mener at det er en "feilkobling" inni genene mine der et sted, og at dette da har resultert i valpesyke istedenfor verpesyke.. ;))

Om jeg er klar for en baby vet jeg nå ikke helt.. Men jeg er på overtid klar for en herlig liten Cavalier. Det eneste som holder meg igjen, er at vi fremdeles bor i en leilighet på ca. 70 kvadrat, - med to puseprinsesser og to kaniner fra før av (som jeg ikke er så sikker på om hadde likt å dele det begrensede territoriet sitt med den nye, lille valpen). Det er neimen ikke store plassen til en Cavalier i tillegg (da tror jeg i så fall at jeg og samboeren må flytte ut!).  ;) Dessuten er puseprinsessene mine en smule sære og bortskjemte, så jeg tviler på at de hadde blitt like gode venner med valpen, som disse to under her..:



Jeg er uansett helt syyyk etter å flytte, og helt syyyk etter en Cavalier! 



Hmrf, alt hva man skal få oppå hverandre da.. Flytte-abstinens, valpesyke.. 



Hva blir det neste..?

Laffe-helg

Åh, det er så fint å ha noe foran seg, noe å glede seg skikkelig til, noe som gir skikkelig suug i magen og lykke-hopp i hjertet bare ved tanken på at noe man har gledet seg veldig til er nært forestående! =) Så plutselig er dagen der, og du tror nesten ikke dine egne øyne. Du tror nesten at du drømmer, for alt er så hinsides vidunderlig. Men tiden går så altfor fort (og følger helt andre naturlover og prinsipper når du har det gøy!), og vips, -  så var alt over, og man sitter igjen med en brusende lykke og florlett sommerfugl-følelse i magehuset, et mykt, men fjernt og drømmende blikk, og verdens største, tilfredse smil, -  helt overmettet på minner og opplevelser fra de siste dagene. 

Som dere sikkert har gjettet, jeg har "nettopp" (dvs. for 2 uker siden) kommet tilbake fra enda en kjempefin og herlig fantastisk ferie i London.. =D ..(uff,  15.-19. april gikk så altfor, ALTFOR FORT!!).. :-S   Jeg går enda og svever på skyer etter den turen (..men må innrømme at jeg kræsjlandet litt da jeg kom tilbake på jobb, hehe.. tilbake til  den travle hverdagen igjen, både på godt og vondt!).. =)

Det rare er at, selv om ferie gjør godt for både kropp og sjel, blir man likevel ganske sliten etter en sånn storbytur med masse trasking, shopping og tett program. Det er nesten så man trenger en ferie etter ferien, hehe. ;) Jeg har vært veldig sliten på jobb i det siste, og etter at jeg kom hjem fra London, føler jeg at jeg nesten ikke har gjort annet enn å jobbe og sove. :-S  Denne helgen har jeg heldigvis hatt lørdagsfri, så disse dagene har jeg stort sett bare slappet av, prøvd å sove skikkelig ut, og komme ajour med overskudd og energi-regnskap igjen.. Sovet til kl.12, slumret på sofaen, sett Greys Anatomy, vasket klær, laget svinestek til middag (!) og ryddet til den store gullmedalje i klesskapet! (Jaja, litt fornuftige ting har jeg da gjort).. hihi =)

A touch of OCD

Helt siden jeg var liten har jeg vært litt rar, små-sær, prippen og pertentlig. Jeg skjønte aldri hvorfor familien lo den gangen veslejenta på 6 år begynte å grine fordi hun hadde fått bittelitt grønske på de fine, nye, hvite joggeskoene sine, eller hvorfor venninnene mine himlet med øynene da jeg en smule små-irritert omplasserte all plastikk-frukten fra hylle 2 til hylle 3 i barbie-kjøleskapet (de visste da godt at frukten alltid måtte ligge på hylle 3??!!). ;)



Da jeg var 9 år, fikk jeg et flunkende nytt kamera. Jeg ble så utrolig glad for denne gaven, og var veldig  redd for at kameraet skulle bli ødelagt, få riper, få vann på seg osv (jeg hadde lest igjennom hele brosjyren som fulgte med, og hadde bitt meg spesielt merke i advarselen om at kameraet ikke måtte få vann på seg!). Så når kameraet ikke var i bruk, oppbevarte jeg det i bobleplasten / plastemballasjen som fulgte med, som igjen ble lagt oppi den tilhørende esken (som igjen ble lagt oppi FotoKnutsen-posen kamerat lå oppi da det ble kjøpt). For hver gang jeg skulle ta ett bilde var det opp med esken fra posen, åpne eksen, av med plastemballasjen, ta bilde, pakke kameraet inn i emballasjen, legge emballasje og brosjyrer ned i esken, og tilslutt esken oppi posen igjen. Og det nyttet ikke, hva enn familien sa, jeg skulle ha kameraet mitt i original-emballasjen!



Ofte når bestemor Svanhild og bestefar Karl passet meg når foreldrene mine var på jobb, pleide jeg å late som om jeg var Askepott. Men jeg gikk ikke rundt i rosa kjole med tiara på hodet e.l. Nei, jeg satt på gulvet med en haug av ris og erter foran meg (som sybolisete linsene og bønnene i Askepott-filmen), og sorterte hver eneste lille ert og hvert eneste lille riskorn, til absolutt alt lå separert i to forskjellige hauer.

Jeg har alltid vært ganske sta og egenrådig, en bestemt liten jente som ville ha tingene på sin egen måte. Da jeg var 7 år fikk jeg 7 sjarblonger i ulike farger, og disse ble flittig brukt av jenta som elsket å tegne og fargelegge. Det var alltid et styr å pakke dem sammen igjen, for sjarblongene skulle ligge i en bestemt rekkefølge, i et spesielt fargemønster (hvor fargene ble plassert etter rekkefølgen av regnbuefargene). Hvis sjarblongene av en eller annen grunn hadde blitt lagt i en annen rekkefølge / en annen fargekombinasjon, plaget det meg, og jeg fikk det ikke ut av hodet. Jeg kunne gå og tenke på det, og det lå hele tiden og naget i bakhodet, helt til jeg jeg bare måtte gå tilbake på rommet mitt og legge dem i den riktige rekkefølgen igjen. 

Slik var jeg i grunnen med tusj-pennene mine også. De lå alltid i en bestemt farge-rekkefølge i plast-etuiet sitt, og jeg ble oppriktig irritert på venninnene mine dersom de la tusjpennene tilbake på feil plass (og jeg rettet på dem, selvfølgelig).

Jeg kunne ha litt rekkefølge-hysteri i matveien også. Jeg var ganske kresen, og spiste stort sett alltid det samme på skivene mine; Mills Ekte Majones (det måtte være denne majonesen!), salat, kokt skinke eller hamburgerrygg, agurkskiver, og evt. paprika eller tomat på toppen. Jeg la alltid dette pålegget på skivene i akkurat denne rekkefølgen. Dersom mamma e.l. laget ferdig skiver til meg, og agurken en dag plutselig befant seg under skinken eller salaten, fikk jeg en urolig nagende følelse, og det gav seg ikke før jeg hadde modifisert frokosten, og lagt agurkskivene oppå skinken igjen (der de egentlig skulle ligge!). 

Får du noen trang til å rette på blyanten..??

Jeg har aldri vært den som dusjer 3 ganger for dagen, eller vasker hendene 4 ganger i timen. Jeg har heller aldri vært noe redd for smuss og støv, svette, urin, bakterier osv. Men jeg har lenge hatt en greie med å vaske hendene i 2-3 omganger når jeg har vært på toalettet. Det er ikke sånn at jeg må vaske meg et bestemt antall ganger e.l., men jeg føler at jeg ikke blir "ren" nok på hendene etter bare 1 omgang med såpe, så jeg tar alltid en ekstra gang eller to (omtrent som når man vasker håret. Alle frisører vasker jo håret 2 ganger, - første gang for å få bort fett, smuss og build-up av produkter i håret, - andre gang for å få håret til å føles skikkelig "friskt og rent ut"). 

Jeg er også ganske up-tight når det gjelder orden og symmetri i forbindelse med sitteplasser, både på kino, konserter, teater osv. Jeg vil helst sitte akkurat midt på midten i salen. På midterste rad, på midterste setet. Ok, det går fint å sitte et par-tre-fire seter til siden for midten, eller to-tre rekker foran eller bak. Men hvis de beste plassene er opptatt, og jeg begynner å havne for langt utpå siden eller for langt foran eller bak, - da går jeg ikke, og bestiller heller billetter til en annen dag, hvor de beste setene (symmetri-setene) fremdeles er ledig. ;)

Jeg har også andre små finurlige forunderligheter. Som f.eks. at jeg samler på mange ting, og at jeg har litt vegring for å kaste noe (det kan jo hende at jeg muligens får bruk for det en dag?? - Og det gjør jeg jo som oftest, faktisk!). Jeg samler bl.a. på pappesker. Jeg har skikkelig pappeske-mani! Når jeg har bestilt  nye sko e.l, og det kommer en pakke i posten, klarer jeg som oftest ikke å rive esken og bosse det i papp-containeren. Istedet lagrer jeg dem på loftet. Bittesmå pappesker er pakket inn i større pappesker, som igjen er pakket inn i enda større esker. ;)  Og typen klager over eskene som tar opp mye plass (og dette med rette, kanskje). Men hva skjer rundt ved juletider?? Jo, jeg har masse pappesker som står klar til innpakking av alle julegavene våre (man må jo pakke inn i esker så klart, hvis ikke kan jo andre knipe på pakkene, og muligens finne ut hva det er for noe!). Og hva gjør typen? Jo, - da kommer han luskende og spør om jeg ikke har noen pappesker som han kan få låne og pakke inn i.. ;)

Jeg har så og si aldri vært usikker på om jeg har låst ytterdøren, glemt å skru av komfyren osv, og jeg har aldri følt noe beov for å sjekke for 15. gang om brannalarmen virker. Men enkelte ting dobbelt-sjekker jeg innimellom. Jeg kan f.eks. sjekke beløp, kid-nr osv 2-3 ganger før jeg trykker inn pin-koden på nettbanken min. Noen ganger tar jeg dobbeltkontroll på meg selv i FarmaPro, og sjekker 2-3 ganger at vare-nr stemmer og at antall ml vann som skal tilsettes miksturene er riktig.

I motsetning til mange andre, har jeg egentlig aldri hatt noe problemer med å gå under en stige. Men av og til da jeg gikk hjem fra barneskolen, var jeg nesten på gråten de gangene jeg ikke rakk å løpe opp alle trappetrinnene til bestemor før en bil kjørte forbi. Jeg hadde nemlig fått det for meg at det ikke måtte kjøre noen bil forbi mens jeg gikk i trappene, for ellers ville det komme til å skje noe fryktelig.

Den samme tanken surret i hodet mitt de gangene jeg skulle gå over et fotgjengerfelt. Jeg måtte passe på å tråkke på de hvite strekene i overgangsfeltet, for å tråkke på de sorte asfalt-strekene betydde ulykke (hvitt var sybolet på det gode, svart var symbolet på det onde, og tråkket jeg på de onde strekene, ville det komme til å skje noe forferdelig).

Ofte gikk det en liten støkk igjennom meg de gangene jeg så at det gikk en svart katt over veien (jeg løste imidlertidig problemet med å lukke øynene mine mens jeg gikk bortover veien. For så lenge jeg ikke ser med mine egne øyne og er vitne til at den svarte katten går over veien, så kan det vel ikke skje noe ille vel..? Jeg mener, jeg kan jo da ikke med 100% sikkerhet vite at katten virkelig gikk over veien.. kanskje den gikk omveien, hele veien rundt..?). ;)

Idag tråkker jeg både på de hvite og de svarte strekene, og fullt av biler kjører forbi i veien mens jeg går opp trappen på vei til bestemor og bestefar. Pennene mine ligger i hulter til bulter, jeg har en rotete leilighet, og jeg ser svarte katter krysse veien både titt og ofte.

Men jeg unngår om mulig å tråkke på kumlokkene i veien rett nedenfor leiligheten vår, etter å ha hørt skrekk-historier om folk som har ramlet ned i kloakken. Fortinnsvis går jeg til høyre for disse lokkene (for hver gang jeg har passert disse kumlokkene på venstre side, har jeg hatt en usedvanlig vanskelig og dårlig dag på jobb).  Av samme grunn kaster jeg alltid brukte q-tips med svarte mascara-rester før jeg går ut døra om morgenen. For de få gangene jeg ikke har gjort dette, ble det en superdårlig dag hvor absolutt alt gikk riv ruskende galt.  

Alle har vi vel hatt en mild form for overtro, tvangstanker og tvangshandlinger av en eller annen sort. Noen mer enn andre. Noen tanker mer forstyrrende på hverdagslivet enn andre. Det kan kanskje være vanskelig å skille hva som er milde, "helt normale" former for tvangstanker, som de aller fleste har fra tid til annen, og når det faktisk bikker over i OCD (tvangslidelser), og får innvirkning på livet ditt og virkelig blir et problem. 

Går man på de hvite stripene innimellom, vasker hendene en ekstra gang, har Antibak med seg til enhver tid i veska, e.l., så er nok dette mer normalt enn hva man kanskje skulle tro. Hvis man derimot går rundt med en rastløs, ubehagelig, nagende uro-følelse store deler av døgnet, hvor disse tankene stadig interfererer med dagligdagse gjøremål, og uroen i kroppen bare kan midlertidig lindres ved å sjekke komfyren for 20. gang, vaske hendene 10 ganger i timen e.l, har man man krysset fotgjengerfeltet og gått på de svarte stripene fra "mild superstition" til "Obsessive compulsive disorder". Spørsmålet er, hvor går egentlig grensen..??

Har dere noen form for tvangstanker..??

The end of an era

De siste månedene har tatt så og si alt jeg har hatt av krefter. Når det skjer omveltende, overveldende ting i livet ditt, snur det opp ned på hele tilværelsen, og nærmest suger ut alt av overskudd, pågangsmot  og livsgnist som er til overs inni deg. 

Jeg gikk direkte fra å være masterstudent til nyutdannet farmasøyt, ut i fulltidsjobb "over natten", bokstavelig talt. Dvs. rett fra avlagt master-eksamen (og alt det stresset det medfører og innebærer), og rett ut i jobb et par dager senere. Uten noen ferie-dager i mellom. Uten en liten uke eller to til å slappe av, roe ned, hvile ut,  komme til hektene og hente seg inn igjen.

Og ja, jeg er en smule bortskjemt som kan sitte her og "syte" over å ha vært så heldig å få jobb før jeg engang var offisielt ferdig med studiene. Mange mener nok at jeg har vært ufortjent heldig siden jeg kunne gå direkte ut i jobb etter avlagt eksamen. Og for sikkerhet skyld, - jo og ja, jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært, og jeg er kjempeglad og takknemlig for at jeg i det hele tatt har en så fin jobb som jeg trives veldig godt i.

På en annen side, - det å gå fra den "kjente, kjære, gode, gamle student-tilværelsen" og ut i "det nye, ukjente, uutforskede, litt småskumle arbeidslivet", er en stor omveltning i livet for de fleste vil jeg tro, og noen vil nok kanskje føle denne overgangen som ganske overveldende. Da er det kanskje ikke så rart at man blir litt sliten av det hele..?


Jeg synes det er veldig kjekt å jobbe, tjene egne penger, slippe lekser når jeg kommer hjem om ettermiddagen, slippe eksamens-nerver og stress med innleveringer, journaler, fremføringer osv.
Men samtidig savner jeg den friheten jeg hadde da jeg var student:


Jeg savner de dagene jeg våknet i senga og det var minusgrader, surt og kaldt ute, og det sluddet og blåste noe helt forferdelig så det uulte rundt hushjørnet. Og jeg liggende der i senga, bare bestemte meg der og da for å skulke forelesningen og bli hjemme isteden. Jeg skrudde av vekkerklokka, snudde meg i senga og krøp inntil kjæresten min for å varme meg. Hev dyna over hodet, og sovnet til den koslige, søvndyssende vinden, mens jeg kjente hvor utrolig godt det var å bare ligge der under dyna, og vite at jeg kunne sove så leeenge jeg ville, og ikke trengte å dra ut i det ufyselige ruskeværet.

Slik kan jeg ikke holde på nå lenger. ;) Nå må jeg opp når den fæle vekkerklokka ubønnhørlig begynner å hyle, enten jeg vil eller ei, uansett hvor dårlig vær det er ute. Jeg har flere ganger tenkt på vei til jobb i øsende regnvær, isende snøstorm osv, at "på slike dager burde det ikke vært LOV å gå på jobb!! På slike dager burde alle vært pålagt å holde seg hjemme, innendørs, i senga, under dyna, - hele dagen!". ;)


Jeg savner de dagene hvor jeg bare hadde "en forelesning her og en forelesning der" og jeg var ferdig for dagen klokka 12, og kunne dra og skate rett etterpå, opptil flere ganger i uka (og hvor jeg at på til da kunne velge om jeg ville skate utendørs eller i ishall). 

Den tilværelsen er nå blitt en saga blott. Ishallen stenger kl.16, og jeg slutter som regel på jobb i 16-17-tiden. I helgen er det ofte andre ting som står på agendaen (familie-besøk, middags-besøk, å få tatt igjen kles- eller hus-vasken man ikke fikk unnagjort i uken osv). Skøyte-banen utendørs har riktignok åpent et par kvelden i uken, men disse kveldene har det stri-regnet 99% av gangene (det har vært et helt ufyselig vintervær i år, kan ikke huske sist det har regnet så mye vinterstid). =(


Jeg savner de gangene da jeg ble syk, og bare kunne bli hjemme fra skolen sånn helt uten videre, uten alt styr og stress med egenmeldinger og sykemelding. Før, hvis jeg ble syk, var det jo bare til å droppe forelesning, labøvelser el, og bli hjemme! Da kunne man ta seg god tid til å bli ordentlig frisk igjen og få tilbake energi og overskudd, før man tok igjen det tapte.

Nå må jeg tvinge meg opp av sengen og på jobb, uansett hvor dårlig jeg er, uansett om migrenen dundrer i hodet mitt, eller feber-frys`en herjer og influensaen verker i kroppen (jeg kan jo ikke la apoteket stå uåpnet klokka 10, i mangel av en farmasøyt, bare fordi jeg våknet med influensa som kom like brått som julen på kjerringa. Så da er det ikke annet å gjøre enn å dra seg avgårde på jobb). Som om man ikke er sliten fra før av, - man blir iallfall ikke bedre av å være på jobb når man er syk!!    


Jeg savner studie-dagene og andre ekstra fri-dager. Disse dagene var gull verdt når man var kjempesliten. Noen dagers fri og hvile, og man følte seg som et nytt menneske og var klar for nye labøvelsser og studie-økter igjen.

I arbeidslivet er det svæært få fri-dager,  og bare 5 uker lønnet ferie (som er spedt ut på hele året). Jo, vi har jo noen dager her og der, vi som alle andre, f.eks. fridager i påsken, 1. mai, 17. mai osv. Men likevel, - vi har ingen 2 måneders sommerferie lenger som da vi studerte, og ingen høstferie eller vinterferie som da vi gikk på ungdomsskolen og videregående. 


I retrospekt synes jeg det er utrolig komisk, nesten på grensen til det latterlige at skole-elever på ungodmsskole/videregående-nivå kan klage slik over skolen, alle leksene osv. Ja, dere; gå på skole er krevende, og man må jobbe hardt og jevnt og trutt. Men dere vet likevel ikke hvor godt dere egentlig har det. Synes dere leksene på ungdomsskolen / videregående er ille..?? Bare vent til dere kommer på universitetet! Leksene på ungdomsskole/videregående er jo rene "kose-lekser" i forhold!! ;)  Og på universitetet er det mer som skal leses og læres, på kortere tid, - og man har likevel langt færre fridager (og ofte brukes disse fridagene på lekser, journaler, eksamens-pugg osv.)! Og når man omsider kommer ut i arbeidslivet og i full jobb, må man på jobb, hver eneste dag (og helger og fri-dager går med til å vaske huset, rense sluket, klippe gressplenen, lage middag, handle inn mat, kjøre ungene på trening, hjelpe motvillige unger med lekser osv). Man har så og si aldri fri lenger! ;)   Så nyyt tiden på ungdomsskolen og på videregående mens dere kan! hihi ;)   En liten digresjon der! ;) 


Jeg savner en sjelden gang de enkle, bekymringsløse dagene uten ansvar. Da det ikke var så nøye om man gjorde en liten regne-feil, eller glemte å  skrive "husk munnskylling" på Seretide-etikettene (for som praksis-student hadde man jo alltid et sikkerhetsnett av farmasøyter som oppdaget eventuelle feil under farmasøyt-kontrollen). 

Nå er det plutselig jeg som skal ta kontroll. Både på meg selv og andre. Og skjer det en feil, (feil som i verste fall kan få alvorlige helsemessige konsekvenser), er det jeg som står ansvarlig. Og det mest skremmende er at, feil vil skje, før eller siden. Vi er bare mennesker. Uperfekte og høyst feilbare. Og som pappa sier;  Der hvor mennekser er med i bildet, vil det før eller siden skje feil.  =S  (Og nei, jeg synes egentlig ikke det er noen som helst form for trøst at andre farmasøyter, som har jobbet i mange år, også har gjort feil innimellom fra tid til annen. Det setter bare en enda større støkk i meg!). ;)


Så, den foreløpige konklusjonen (etter 6 måneder i fulltidsjobb) er,  - 

Jeg trives veldig godt i arbeidslivet,  men er likevel blitt litt "overrumplet" over hvor "fastlåst" en fulltidsjobb er i forhold til studenttilværelsen. Til tross for at man slipper eksamens-stress, lekser osv, - en fulltidsjobb innebærer mye mer ansvar og mindre fleksibilitet og frihet enn studenttilværelsen. Selv om dette er noe man i og for seg er klar over allerede som student, føles det likevel litt overveldende når man kommer ut i fulltidsjobb og faktisk får kjenne alt dette på kroppen. 


På den positive siden; 

Jeg tjener mine egne penger, og jeg får jobbe med det jeg trives med og liker aller best, nemlig legemidler!! (..og alt som følger med..;  indikasjoner, virkemåter, administrasjonsmåte, interaksjoner, sykdommer, tilstander, symptomer, medikamentell og ikke-medikamentell behandling osv). Jeg har alltid vært fascinert av å lese om alt dette, og forhåpentligvis vil jeg aldri få nok eller bli lei. ;)

Incomprehensible

I feel like I don`t know myself anymore. I look at myself, and I don`t recognize me even the slightest bit. I look at the girl in the mirror, and it`s like there`s nothing there anymore. It`s like the person I used to be has completely faded away, and I`m just a ghost, a barely-there shadow of my self. I don`t understand how I`ve become this person, how I`ve changed so drasticly, almost to the completely unrecognizable. And I hate this new person I have become. I desperately want the "old-me" back; to be the person that I used to be. But I don`t know how to get there. And I`m afraid that it mght be too late by now, and that I`ll never will find my way back to the person that I was before.

It feels like all my dreams, hopes, values and beliefs have been crushed to dust. I don`t know what to belive in or what to hold on to anymore. I feels like all the aspects of my life, that were once rock-solid, have been sublimized into a fog of overwhelming uncertainty.  I don`t know how to escape it, how to pull it togheter or snap out of it. I don`t know how to keep it from eating me alive. 

I wish there was a way to just block it all out. I wish there was a fast, uncomplicated way to just be worry-free and happy again (or at least a way to escape into a sealed, soft, pink and shiny bubble, where everything is nice and safe, and where you`re completely protected from all the bad stuff on the outside world that`s trying to hurt you).

I wish I could catch a breake. I wish I could get just a moment`s piece from the selfdestructing pain that is running through my veins. I wish that someone could sedate me and numb me, or put me into a coma for awhile. So I, just for a moment, could escape the incomprehensible pain that flows through every cell of my body, every time my lousy heart takes a beat. Sometimes I just wish I could rip my own heart out with my own little hands. To get a moment`s piece from a beaten, broken and wounded heart, that`s about to make me emotionally bleed to death.

Please resuscitate me.

Duckface

Og nei, jeg mener ikke den gule gakk-gakken som plasker rundt i badekaret med deg fra tid til annen..

Jeg mener alle de latterlige jentene (og damene!) som på død og liv vil se slik ut..:

Enten det er ved hjelp av plastikk kirurgi, injeksjon av Botox, Restylane, eller kroppens egne fettceller..:

..kanskje også med litt ekstra hjelp av nude lipstick..:

..eller diverse andre "hjelpemidler" (?)..:

Jeg forstår ikke i min villeste fantasi hvordan (enkelte) damer er villige til å betale tusenvis av kroner for å frivillig gå rundt og se slik ut..:

Quack Quack

Om det var noe disse damene burde fikset på (og forstørret), burde det i såfall vært..:

But who need`s a brain, when you`ve got the lips of a No-brainer..? 

Det er riktignok et fåtall kvinner som får stoore lepper til å se både sexy, klassisk pent og elegant ut.. Der iblant Angelina Jolie..:

Andre damer er trashy, harry og vulgære, men klarer likevel å få ande-leppene sine til å se noenlunde elegante ut (antagelig v.hj.a. Hollywoods beste plastikk kirurg)..:

Også her til lands har vi vår egen "Dolly Duck klubb", bl.a.  Fredriksen tvillingene, diverse rosabloggere (der enkelte har fått sponset Restylane og diverse andre behandlinger, for så å skryte disse behandlingene opp i været), Linni meister, Fotballfrue, Ida Wulf, Ulrikke Lund m.fl. ..:

Hvordan har disse damene fått det for seg at ande-lepper og duckface er pent og sexy..?? =S

For ikke å snakke om hvordan man kan ende opp dersom man er uheldig og får utført behandlingen hos et mindre kompetent helsepersonell..:

Worth the risk..?? 

En ting er disse damene som er dum nok til å fylle all verdens i leppene sine, bare for å se ut som en and med silikon i nebbet! Men en ganske annen ting, som jeg synes er mye mer tragisk og rett og slett kynisk, umoralsk og forkastelig, er at mange av disse "tilhengere" av Restylane o.l. behandlinger, legger ut i det vide og det brede på bloggene sine om hvor fantastisk disse behandlingene er, om hvor flotte lepper de har fått, hvor de fikk utført inngrepet, link til klinikken, prisantydning, hvordan de anbefaler andre å gjøre det samme osv. 

Vel vitende om at det antageligvis sitter tusenvis av usikre, unge tenåringer og damer der ute som leser "anbefalingene" deres, og vurderer å gjøre akkurat det samme, fordi de synes leppene deres plutselig ser så små og utilstrekkelige ut i forhold til disse frodige, kjøttfulle (og fake) "Restylane leppene". 

For la oss være ærlig. Mange damer sammenlikner seg selv med andre damer (og da særlig usikre, sårbare tenåringer, som ennå ikke har blitt helt trygg på seg selv), og den ene vil ikke være noe dårligere enn den andre. Så fort en Restylane kjerring har åpnet kjeften sin (eller nebbet sitt, er vel mer riktig å si), begynner snøballen av damer som ønsker seg frodigere lepper å rulle. Det er ikke mer som skal til. Bloggerne har stor påvirkningskraft, og det er plastikk-kirurgi bransjen fullstendig klinkende klar over (og noe de også tydeligvis prøver å utnytte)!  

Det er langt i fra alle som vurderer informasjonskildene, og mange tar informasjonen fra "Restylane bloggerne" for god fisk. Intetanende om at enkelte av de "levende Restylane-reklamene" antagelig har fått sponset behandlingen (helt eller delvis), og at noen av dem er naive nikkedukker for informasjon de får "innprentet" og "grillet inn" i hodet av den behandlende klinikken. 

Og selv i de mindre kyniske tilfellene, - hvor bloggerne helt og holdent har betalt for behandlingen selv, og prøver å gi mer objektiv og nyansert informasjon.. , - når man legger ut "før og etter" bilder, skriver et helt innlegg om hvor strålende fornøyd man er med inngrepet, prisantydning og link til den behandlende klinikken osv, er man likevel med på å reklamere for behandlingen, bevisst eller ubevisst.

Folk må få gjøre som de selv vil. Om voksne damer er så dum at de frivillig velger å pumpe leppene full av all verdens "mirakel-stoffer", så vær så god, - bare la dem gjøre det! En ting er i hvert fall sikkert, - Noen ekte rollemodell for barn og unge er de iallfall ikke! 

 Det er et fritt land, og man velger fritt hva man vil skrive på bloggen sin. Men om man vet at man har mange unge lesere, og er et stort forbilde for mange av disse, burde man tenke seg godt om før man publiserer den type bilder og informasjon.  

Mange som vurderer leppe forstørrelse, er likevel "fornuftige". De gjør grundig research, og får den medisinske, faglige vurderingen fra "objektive" leger som oppriktig vil det beste for pasientene sine, i motsetning til "kjøpt og betalt"-bloggere og enkelte "Plastic Fantastic" klinikker, hvor både moralen og etikken er på vei nedover, i fritt fall. 

Så får de, etter nøye vurdering av informasjon, priser, risiko osv, - ta det frie valget sitt selv, - om de er villige til å ta sjansen på eventuelle komplikasjoner (infeksjoner, hevelse, steinharde, ru lepper osv) og om de er villige til betale i dyre dommer for å være noe de egentlig ikke er.

Jeg har forståelse for at mange synes det er vanskelig å takle alt kroppshysteriet og skjønnhetspresset. Men jeg mener likevel at det blir helt feil når man gir etter for det, og stadig flytter grensene ettersom skjønnhets-tyrani strikken tøyes mer og mer. Da følger man bare resten av andeflokken, og er selv med på å støtte opp om hysteriet. Man må selv finne ut hvor ens egen grense går, og hva man anser som akseptabelt. Man må selv sette grense for hvor langt strikken skal tøyes, og når det er på tide (eller overtid) å si stopp. 

 Men likevel, press på kropp / utseende og følelse av utilstrekkelighet satt til side. - Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen likevel velger å gå til det drastiske steget og forstørre leppene sine!!

Det er såå mange naturlig pene og søøte jenter der ute med helt naturlige, normalt store lepper, og samtlige av disse jentene er myye finere enn alle disse tåpelige, fake "Duckface`ene" tilsammen! 

Til alle dere jenter med naturlige lepper..:

Dere er kjempefine, akkurat slik som dere er! 

Og til alle "Dolly Duck"-faces..:

!!!

I seng med Mc. Dreamy

Jeg hadde en utrolig merkelig drøm i natt. Jeg drømte at jeg var på rundreise et sted, og sjekket inn på et slags motell. Jeg reiste med noen småunger på slep, som drev og sprang rundt og lekte, og hyylte og småkranglet hele tiden. Da jeg endelig hadde fått alle ungene inn på rommene deres, gikk jeg sliten opp på mitt eget hotell-rom og la meg til å sove.

Når jeg våkner midt på natten oppdager jeg plutselig at det ligger en mann ved siden av meg. Når jeg ser nærmere etter er det Mc Dreamy / Derek (Patrick Dempsey) fra Greys Anatomy. Han legger seg inntil meg, med haken begravd i nakkegropen min, omtrent som på dette bildet..:

Så begynner plutselig hjertet mitt å banke. Det galopperer, fortere og fortere, og banker så hardt at jeg blir redd for at hjertet mitt plutselig skal hoppe ut av brystet. Til slutt får jeg hjerteflimmer, og skjønner at jeg er iferd med å dø..

Da våkner jeg.

Jeg ser forvirret ut i luften, og puster lettet ut at det bare var en drøm. Så snur jeg meg og får øye på kjæresten min som ligger der så fredfullt ved siden av meg. Han kryper tett inntil meg, begraver haken i nakkegropen min, og legger armene sine beskyttende rundt meg. Hjertet mitt gjør et lite hopp av lykke, før jeg døser av, i armene til (min) Mc. Dreamy.

<3