Litt RX-filosofering.. ;)

Hva gjør du dersom du skal hente ut medisiner på resept, og når du kommer inn på apoteket, opplyser damen i resepturen at der ikke ligger noen resept i reseptformidleren (= resept-databasen), og at reseptene dine er gått ut på dato (og/eller at du har fått ut alle pakkene som var på resepten)..??

Jeg er av natur ganske dempet, dannet og rolig (iallfall i "offentlige" rom og "offentlige" sammenhenger), så jeg hadde nok bare smilt beskjedent, takket for opplysningen, og gått ut for å ringe legekontoret for å fornye reseptene mine.. 

For hvem er det egentlig som er ansvarlig for reseptene mine..?  Riktig: Det er jeg. Og ingen andre!!  

Er det apotekets plikt å holde orden på når kundenes elektroniske resepter går ut på dato..? Nei! Vi vil jo gjerne være hjelpsomme, og vi opplyser ofte om når det er siste utlevering på resepten og når den må fornyes osv. Men det er ikke noe vi har plikt til å gjøre!! Det er kundenes eget ansvar å holde styr på egne resepter, hvor mange pakker som er igjen på resepten, når reseptene går ut på dato osv. 

Man kan få utskrift over reseptene og når de går ut på dato både hos fastlegen og på apoteket, og for dem som har internett og kodebrikke til nettbank, kan man også få en fullstendig og meget detajert oversikt over reseptene på mineresepter.no (med andre ord; Det er ingen god unnskyldning, og man har egentlig ingen god grunn til å klage sin nød, dersom man står der i resepturen uten gyldig resept, og resepten gikk ut for 3 måneder siden (og enkelte t.o.m. også fikk klar beskjed om at resepten var tom og måtte fornyes!)..  Som oftest skyldes denne typen mangel på gyldig resept enten forglemmelse eller latskap..).. ;) 

Og nei, - apoteket har ingen plikt til å ringe til legekontoret for kundene og bestille nye resepter!! Dette er kundenes eget ansvar!!  Så står man der kl. 11.30 og oppdager at reseptene for lengst er gått ut på dato, har man fremdeles nok av tid til å ringe legekontoret og be legen legge inn de nye reseptene. Og for dem som ikke har anledning og tid (eller for dem som bare er for utålmodig) til å vente på at e-reseptene omsider skal dukke opp i databasen, så kan man faktisk be legen om å faxe eller ringe inn reseptene (men disse er bare gyldig for en-gangs-ekspedisjon, så nye e-resepter må bestilles i tillegg / ved siden av).

..(men rett skal være rett, - enkelte ganger kan det også f.eks. skyldes forglemmelse fra legen sin side, at de har glemt å sende nye resepter som pasienten bestilte for over 1 uke siden. Det hender også at reseptformidleren tuller seg litt, og at resepter som er bekreftet "sendt" fra legen, likevel ikke dukker opp i resept-databasen. :-/ En sjelden gang hender det desverre også at apoteket roter bort en og annen papir-resept (men ofte kommer de heldigvis til rette igjen).. Point being, - enkelte ganger er det faktisk ikke kundene sin feil når de står der og ikke har resept på medisinene sine.. men dette er heller unntaket enn regelen)..

Kundene er også selv ansvarlig for å skaffe ny medisin-rasjon før de går tom for medisin. Dersom kundene kommer på apoteket dagen før de er tomme for medisin,  og vi tilfeldigvis er tomme i hyllene for medisinene de skal ha (slik at medisinene må bestilles, noe som i beste fall tar 1-2 dager), ja da er det kundenes egen feil om de ikke får med seg medisinen der og da over disken!! Dersom de bedyrer at "de er helt tom for medisin og at de må ha ny medisin nå, idag", - ja da blir det litt feil å klage på apotek-personalet når vi da sier at vi er tomme og at de må forhøre seg på et annet apotek. Bruker man legemidler, må man selv følge med når det minker på tablettene osv, og det er ens eget ansvar å skaffe ny rasjon i god tid, og ikke vente til dagen før man står der og er helt tom for tabletter!! 

I praksis prøver jo apotekene være hjelpsomme der vi kan, men det finnes en grense for hva som  lar seg gjøre og for hva som er akseptabelt. Etter min mening har det gått litt vel langt, og holdningene til reseptpliktige legemidler blitt litt vel slappe, når kunder som ikke har gyldig resept, nærmest krever å få utlevert medisinene sine likevel, sånn helt uten videre, og nærmest foreventer å bare få dem rett i hånda over disken, uten noen form for resept, registrering eller dokumentasjon av noe slag. Det er en grunn til at legemidlene er på resept, og at man derfor ikke bare kan få dem utlevert sånn uten videre. Dersom det ikke var så nøye, da hadde jo ikke medisinene blitt solgt via apotek i det hele tatt, - da kunne de jo bare stått i vanlige butikkhyller og blitt solgt på vanlige på matbutikker istedet! ;)

Og sånn for sikkerhets skyld, - det gjelder for meg selv som det gjelder for alle andre..: Dersom jeg ikke følger med når resepten min går ut på dato, og jeg står der uten gyldig resept, eller dersom jeg venter med å gå innom apoteket til dagen jeg er tom for prevensjon, og apoteket da er tom for prevensjonen jeg bruker, -  ja da er det slettes ikke apoteket sin feil, men bare min egen dumskap og latskap dersom jeg ender opp med en positiv graviditets-test! ;)

Jul på Apoteket

Jaja, nå er det altså blitt jul og "høytid" på apotekene rundtom.. 

"Og hva menes med det..?"  spør du..(??)

Åh joda..

I disse juletider går det i ett hele dagen, - vi flyr frem og tilbake, surrer hit og dit, og snurrer sikkert også om oss selv fra tid til annen. I juletiden synes jeg apoteket til forveksling likner ei gedigen maurtue, hvor alle fyker om hverandre, så det nesten er et under at vi ikke kolliderer, alle sammen. ;)

I denne "høytiden" skal plutselig alle inn og hamstre medisiner samtidig. En del med frikort får litt "Narvestad-tendenser" og skal på død og liv skal hamstre med seg alt de overhodet klarer. Og når de da får beskjed om at de ikke kan hente ut for et helt år på blå-resepten på frikortet sitt (og at evt. neste 3-måneders rasjon kommer på neste egenandelsperiode over nyttår, hvor frikortet ikke gjelder, og de da må betale egenandel likevel), - ja da blir veldig mange fornærmet, snurt og små-furten, og noen beint frem kjempesure og fly forbannet. 

Så det er neimen ikke reint lite kjefting og små-krangling vi får midt i fleisen mer eller mindre konstant om dagene! Det er da ikke vi på apoteket som har laget de fordømte refusjons-reglene.. Og likevel, - det er likevel vi som får all kjeften! 

Oppå det igjen er det alle de som syter og klager over den lange ventetiden og køen. Er det apoteket sin feil at plutselig alle skal hente ut medisinene sine samtidig..? Hva tror de egentlig at vi driver med der i resepturen..  Står vi bare der og har "høneklubb", hvor vi henger over pc`ene, skravler, drikker kaffe og spiser kake?? Nei!! Vi jobber faktisk så fort vi overhodet kan (til tross for veldig trege pc`er,  treg programvare osv, som nesten gjør oss gal av frustrasjon). 



Og vi er ikke Mc Donalds. Selv om e-resept nå er innført, betyr det likevel ikke at straks du oppgir fødselsnummeret ditt, kommer alle medisinene dine seilende ned på disken, ready to go, og det bare er å dra bankkortet og "vips, så var det gjort!". 

Og når vi bruker lang tid, er det ikke fordi super-size me menyen skal ha 3 burgere og dobbelt lag med ost og bacon.. Nei, da er det som oftest pga at det er laaange resepter med maaange medisiner (der det faktisk tar en del tid å få reseptene ned på pc`ene fra databasene, pga vanvittig trege pc`er og programvare). I tillegg må vi som oftest rette på alle etikettene (som ikke er fullstendig utfylt av legen), registrere riktig vare-nr ved pakningsbytte osv. Alt dette tar ekstra tid. 

Køen vokser også veldig raskt når det er problemer med reseptene, f.eks. at legen ikke har fyllt inn alle opplysningene korrekt, angitt feil styrke, dosering, refusjonskode e.l,  eller at to eller flere legemidler påvirker hverandre i en slik grad at man blir nødt til å kontakte legen (og dette er ikke gjort på 1-2-3.. for disse legene, særlig sykehuslegene, kan faktisk være ganske vrien å få tak i..!!). 

Og jeg sier det igjen. Vi er ikke Mc Donalds, eller en matvare butikk, der varene bare scannes igjennom og seiler ned i handleposene. For kundene ser det kanskje ut som om vi bare går der og vrøvler bak om diskene, men vi er som oftest midt oppi et dilemma, eller et problem som må løses, der og da. 

Og ja, - kommer det en kunde med et spedbarn som skal ha medisin, - så tar jeg meg ekstra tid og dobbeltsjekker styrke og dosering. Kommer det en kunde som aldri har brukt en diskus eller aerosol spray før, så tar jeg meg tid til å demonstrere den. Selv om det er 16 stykker i kø, som har ventet i over 20 minutter. 

Vil kundene helst ta en u-sving i reseptur-disken og få medisinene sine flygende rett ned i handleposene sine på "2 sekunder" uten noen som helst form for kontroll, informasjon eller veiledning, eller ønsker de å få utlevert medisiner hvor det faktisk er brukt god nok tid til å kontrollere at kunden får riktig medisin, styrke, dosering, at de vet hvordan medisinen skal brukes osv..? 



Ja, denne juletiden kan nok være ganske frustrerende og utfordende for alle og enhver. I disse dager er det så travelt at vi farmasøytene hverken har tid til ordentlig lunsj, "arbeids-lunsj" (= "farmasøyt-lunsj") eller toalett-pause. Jeg har mer enn en gang gått rundt og holdt meg (med det resultat at jeg pådro meg urinveisinfeksjon), mens jeg kjente på sulten som reiv og kneip meg i magehuset, med dundrende hodepine oppå det hele, hånd i hånd med lys- og lydskyhet. 

I 7-8 arbeidstimer gikk jeg slik, uten lunsj og do-pause, med skikkelig skallebank. Jeg fløy som en virvelvind og hoppet som en jojo, hvor jeg ekspederte kjeftende og klagende kunder,  mens jeg stille tryglet om tisse-pause, Dolly pizza, Ibux, Paracet og Imigran. På et tidspunkt var det så ille at jeg i hodet mitt forestilte meg at jeg åpnet Ibux-boksen til en kunde og bare forsynte meg, for deretter å åpne Tena Lady pakken hennes og smekke på meg ei bleie, bare så hodet mitt kunne få fred og blæren min få tømt seg.. ;))

Under disse forholdene skal man altså kontrollere og ekspedere resepter (med alt det innebærer), og det helst i en forrykende fart, mens man blir kjeftet på og nedrent med alle slags klager.. Er det da så rart at hodet på et tidspunkt ikke klarer å fungere like opptimalt, og at "ting da tar litt lengre tid"..?? ;)

Til sist må det nevnes at det heldigvis er mange kunder som er høflige, blide og hyggelige også! Det hjelper veldig på og er en god buffer mot all kjeften vi mottar ellers! ;) Når en kunde smiler og ønsker oss god jul, eller takker for god hjelp og er takknemmlig for at vi tok oss tid til ham/henne, så varmer det godt i apotek-hjertene våre nå i en travel førjulstid! =) 

The end of an era

De siste månedene har tatt så og si alt jeg har hatt av krefter. Når det skjer omveltende, overveldende ting i livet ditt, snur det opp ned på hele tilværelsen, og nærmest suger ut alt av overskudd, pågangsmot  og livsgnist som er til overs inni deg. 

Jeg gikk direkte fra å være masterstudent til nyutdannet farmasøyt, ut i fulltidsjobb "over natten", bokstavelig talt. Dvs. rett fra avlagt master-eksamen (og alt det stresset det medfører og innebærer), og rett ut i jobb et par dager senere. Uten noen ferie-dager i mellom. Uten en liten uke eller to til å slappe av, roe ned, hvile ut,  komme til hektene og hente seg inn igjen.

Og ja, jeg er en smule bortskjemt som kan sitte her og "syte" over å ha vært så heldig å få jobb før jeg engang var offisielt ferdig med studiene. Mange mener nok at jeg har vært ufortjent heldig siden jeg kunne gå direkte ut i jobb etter avlagt eksamen. Og for sikkerhet skyld, - jo og ja, jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært, og jeg er kjempeglad og takknemlig for at jeg i det hele tatt har en så fin jobb som jeg trives veldig godt i.

På en annen side, - det å gå fra den "kjente, kjære, gode, gamle student-tilværelsen" og ut i "det nye, ukjente, uutforskede, litt småskumle arbeidslivet", er en stor omveltning i livet for de fleste vil jeg tro, og noen vil nok kanskje føle denne overgangen som ganske overveldende. Da er det kanskje ikke så rart at man blir litt sliten av det hele..?


Jeg synes det er veldig kjekt å jobbe, tjene egne penger, slippe lekser når jeg kommer hjem om ettermiddagen, slippe eksamens-nerver og stress med innleveringer, journaler, fremføringer osv.
Men samtidig savner jeg den friheten jeg hadde da jeg var student:


Jeg savner de dagene jeg våknet i senga og det var minusgrader, surt og kaldt ute, og det sluddet og blåste noe helt forferdelig så det uulte rundt hushjørnet. Og jeg liggende der i senga, bare bestemte meg der og da for å skulke forelesningen og bli hjemme isteden. Jeg skrudde av vekkerklokka, snudde meg i senga og krøp inntil kjæresten min for å varme meg. Hev dyna over hodet, og sovnet til den koslige, søvndyssende vinden, mens jeg kjente hvor utrolig godt det var å bare ligge der under dyna, og vite at jeg kunne sove så leeenge jeg ville, og ikke trengte å dra ut i det ufyselige ruskeværet.

Slik kan jeg ikke holde på nå lenger. ;) Nå må jeg opp når den fæle vekkerklokka ubønnhørlig begynner å hyle, enten jeg vil eller ei, uansett hvor dårlig vær det er ute. Jeg har flere ganger tenkt på vei til jobb i øsende regnvær, isende snøstorm osv, at "på slike dager burde det ikke vært LOV å gå på jobb!! På slike dager burde alle vært pålagt å holde seg hjemme, innendørs, i senga, under dyna, - hele dagen!". ;)


Jeg savner de dagene hvor jeg bare hadde "en forelesning her og en forelesning der" og jeg var ferdig for dagen klokka 12, og kunne dra og skate rett etterpå, opptil flere ganger i uka (og hvor jeg at på til da kunne velge om jeg ville skate utendørs eller i ishall). 

Den tilværelsen er nå blitt en saga blott. Ishallen stenger kl.16, og jeg slutter som regel på jobb i 16-17-tiden. I helgen er det ofte andre ting som står på agendaen (familie-besøk, middags-besøk, å få tatt igjen kles- eller hus-vasken man ikke fikk unnagjort i uken osv). Skøyte-banen utendørs har riktignok åpent et par kvelden i uken, men disse kveldene har det stri-regnet 99% av gangene (det har vært et helt ufyselig vintervær i år, kan ikke huske sist det har regnet så mye vinterstid). =(


Jeg savner de gangene da jeg ble syk, og bare kunne bli hjemme fra skolen sånn helt uten videre, uten alt styr og stress med egenmeldinger og sykemelding. Før, hvis jeg ble syk, var det jo bare til å droppe forelesning, labøvelser el, og bli hjemme! Da kunne man ta seg god tid til å bli ordentlig frisk igjen og få tilbake energi og overskudd, før man tok igjen det tapte.

Nå må jeg tvinge meg opp av sengen og på jobb, uansett hvor dårlig jeg er, uansett om migrenen dundrer i hodet mitt, eller feber-frys`en herjer og influensaen verker i kroppen (jeg kan jo ikke la apoteket stå uåpnet klokka 10, i mangel av en farmasøyt, bare fordi jeg våknet med influensa som kom like brått som julen på kjerringa. Så da er det ikke annet å gjøre enn å dra seg avgårde på jobb). Som om man ikke er sliten fra før av, - man blir iallfall ikke bedre av å være på jobb når man er syk!!    


Jeg savner studie-dagene og andre ekstra fri-dager. Disse dagene var gull verdt når man var kjempesliten. Noen dagers fri og hvile, og man følte seg som et nytt menneske og var klar for nye labøvelsser og studie-økter igjen.

I arbeidslivet er det svæært få fri-dager,  og bare 5 uker lønnet ferie (som er spedt ut på hele året). Jo, vi har jo noen dager her og der, vi som alle andre, f.eks. fridager i påsken, 1. mai, 17. mai osv. Men likevel, - vi har ingen 2 måneders sommerferie lenger som da vi studerte, og ingen høstferie eller vinterferie som da vi gikk på ungdomsskolen og videregående. 


I retrospekt synes jeg det er utrolig komisk, nesten på grensen til det latterlige at skole-elever på ungodmsskole/videregående-nivå kan klage slik over skolen, alle leksene osv. Ja, dere; gå på skole er krevende, og man må jobbe hardt og jevnt og trutt. Men dere vet likevel ikke hvor godt dere egentlig har det. Synes dere leksene på ungdomsskolen / videregående er ille..?? Bare vent til dere kommer på universitetet! Leksene på ungdomsskole/videregående er jo rene "kose-lekser" i forhold!! ;)  Og på universitetet er det mer som skal leses og læres, på kortere tid, - og man har likevel langt færre fridager (og ofte brukes disse fridagene på lekser, journaler, eksamens-pugg osv.)! Og når man omsider kommer ut i arbeidslivet og i full jobb, må man på jobb, hver eneste dag (og helger og fri-dager går med til å vaske huset, rense sluket, klippe gressplenen, lage middag, handle inn mat, kjøre ungene på trening, hjelpe motvillige unger med lekser osv). Man har så og si aldri fri lenger! ;)   Så nyyt tiden på ungdomsskolen og på videregående mens dere kan! hihi ;)   En liten digresjon der! ;) 


Jeg savner en sjelden gang de enkle, bekymringsløse dagene uten ansvar. Da det ikke var så nøye om man gjorde en liten regne-feil, eller glemte å  skrive "husk munnskylling" på Seretide-etikettene (for som praksis-student hadde man jo alltid et sikkerhetsnett av farmasøyter som oppdaget eventuelle feil under farmasøyt-kontrollen). 

Nå er det plutselig jeg som skal ta kontroll. Både på meg selv og andre. Og skjer det en feil, (feil som i verste fall kan få alvorlige helsemessige konsekvenser), er det jeg som står ansvarlig. Og det mest skremmende er at, feil vil skje, før eller siden. Vi er bare mennesker. Uperfekte og høyst feilbare. Og som pappa sier;  Der hvor mennekser er med i bildet, vil det før eller siden skje feil.  =S  (Og nei, jeg synes egentlig ikke det er noen som helst form for trøst at andre farmasøyter, som har jobbet i mange år, også har gjort feil innimellom fra tid til annen. Det setter bare en enda større støkk i meg!). ;)


Så, den foreløpige konklusjonen (etter 6 måneder i fulltidsjobb) er,  - 

Jeg trives veldig godt i arbeidslivet,  men er likevel blitt litt "overrumplet" over hvor "fastlåst" en fulltidsjobb er i forhold til studenttilværelsen. Til tross for at man slipper eksamens-stress, lekser osv, - en fulltidsjobb innebærer mye mer ansvar og mindre fleksibilitet og frihet enn studenttilværelsen. Selv om dette er noe man i og for seg er klar over allerede som student, føles det likevel litt overveldende når man kommer ut i fulltidsjobb og faktisk får kjenne alt dette på kroppen. 


På den positive siden; 

Jeg tjener mine egne penger, og jeg får jobbe med det jeg trives med og liker aller best, nemlig legemidler!! (..og alt som følger med..;  indikasjoner, virkemåter, administrasjonsmåte, interaksjoner, sykdommer, tilstander, symptomer, medikamentell og ikke-medikamentell behandling osv). Jeg har alltid vært fascinert av å lese om alt dette, og forhåpentligvis vil jeg aldri få nok eller bli lei. ;)

Jeg er Farmasøyt! =D

Den 06.09.2012 ca. kl. 14.45 var jeg offisielt ferdig utdannet farmasøyt! =D 

Den ene sensoren kom ut og hentet meg på gangen der jeg satt likblek, nervøs og gravalvorlig, og han ba meg komme tilbake inn i eksamens-lokalet for å få karakteren på master-eksamenen min. Jeg tror aldri at jeg har vært så nervøs i hele mitt liv (og det tror jeg han så også, for han sa "Du ser så alvorlig ut.. slapp av, det har gått fint"..). Det var da en liten trøst.. For måten han sa det på, understreket at jeg i det minste hadde fått godkjent masteroppgaven min og at jeg hadde bestått selve master-eksamenen. Likevel var nervene mine i høyspenn, og jeg tror jeg var i en slags "fight or flight" modus da jeg sank små-skjelvende ned på stolen foran sensorene. Den andre sensoren så mildt på meg, og hun sa..: "Du ser så preget ut. Ta det med ro, det har gått bra.".

Jeg fikk en C. Helt greit og gjennomsnittlig. Ikke en kjempebra karakter egentlig, men jeg var bare så uendelig kjempeglad for at jeg i det hele tatt hadde stått på eksamenen! Særlig tatt i betraktning av at jeg ikke klarte å konsentrere meg i det hele tatt under eksamens-forberedelsene pga bruddet med typen. Tatt i betraktning av at jeg var helt knust av sorg, uendelig trist, hadde kraftig hodepine hver eneste dag, og hverken klarte å spise noe,eller å få sove om natten, synes jeg egentlig at en C under omstendighetene var en akseptabel karakter. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg klarte å skrape sammen en noenlunde grei presentasjon, og hvordan jeg klarte å forsvare oppgaven min og alle de kritiske spørsmålene som kom, for jeg var rett og slett helt tom oppe i hodet og eide ikke et snev av konsentrasjon (kanskje ikke så rart etter 2 uker uten søvn og mat).



Men jeg klarte på et vis å få hanglet meg igjennom presentasjonen. Jeg hater alt som heter foredrag og presentasjoner, det er det verste jeg vet, og min desidert svakeste side rent skole-messig. Så jeg hadde vel egentlig aldri de helt store forventningene mht presentasjonen. Etter en 30 minutters presentasjon, begynte grillingen (utspørringen), og i begynnelsen syntes jeg faktisk at det gikk ganske så greit. Men så begynte kritikken å hagle. Jeg ble overfalt med kritiske spørsmål og innvendinger om oppgaven min, og på et tidspunkt trodde jeg faktisk at jeg hadde strøket på hele oppgaven, så mye som de kritiserte og pirket borti alt. Jeg ble bare mer og mer fortvilet, og hadde mest av alt lyst til å bare reise meg og gå fra hele eksamenen. Jeg ble derfor mildt sagt overrasket da de etterpå fortalte at jeg hadde bestått. ;) 

Merkelig nok ble det et slags "antiklimaks" å få karakteren. Jeg hadde trodd at jeg skulle reagere med å boble over av begeistring, hyyle av glede og nærmest hoppe i luftige svev bortover gangen (slik jeg gjorde da jeg fikk A på eksamen i spesialpensum). Men jeg følte meg egentlig bare helt "tom" og nærmest likegyldig innvendig. Helt tom for energi og krefter. Jeg kjente hvor ihjelsliten jeg faktisk var, og kunne bare ane et svakt, lite suuug i magen av glede og lettelse over at alt stresset med master og skole nå var over (eendelig!)..

Etter sensuren, fikk jeg vite av sensorene at B-karakteren glapp akkurat, noe jeg synes var kjempe-irriterende og som jeg gikk og ergret meg over litt i ettertid. Skal jeg være helt ærlig, synes jeg at det var ganske unødvendig av dem å si dette. Hvilken nytte gjorde det for meg..? Ingenting! Kunne de ikke bare ha holdt det for seg selv..?!! *Grrrh* :-&  Men men.. Pytt sann..

Jeg tror ikke det gikk skikkelig opp for meg at jeg faktisk var ferdig utdannet, før ca. 2-3 uker etterpå.. ;) Jeg måtte stadig logge meg inn på studentweb`en for å sjekke at karakteren på masteroppgaven faktisk stod der ennå, og at jeg ikke hadde sett syner da jeg klikket meg inn på vitnemålsgivende kvalifikasjoner.. ;)



Etter at jeg fikk karakteren på master-eksamenen, fikk jeg utdelt et skjerf fra universitetet.. 



..og en pin/nål med UiB sin logo og den karakteristiske UiB-uglen.. hihi ;)



..pluss en gedigen blomsterbukett fra labben..



.. som jeg strevde noe fælt med å finne en vase til som passet.. ;)



Jeg fikk eksamensgave / ferdig-utdnnet-farmasøyt-gave av mamma, pappa og broder`n..  =)



Et smykke-stativ (ikke med på bildet), smykke og forebyggende spesial-krem til de stakkars skøyte-føttene mine.. ;)



..og så det søteste kortet da.. =)   "Din Farmasøyt!" haha ;) Det er det de kaller meg om dagen.. ;)  



I helgen som fulgte, feiret jeg fullført mastergrad og 5-årig farmasi-studie med en tur på Egon! =D  Elsker skalldyrs-coctailen deres, med tilhørende Flaguette-brød.. Naammm!! =D

Typen bestilte seg biff som vanlig..

..mens jeg bestilte en mildt sagt over-modifisert blackened chicken meny.. endret på til det nesten ugjenkjennelige (stakkars han fløtepuusen som tok i mot bestillingen fra meg!..  ; 

"Nr 61..   uten ris..  Og enten salat eller grillet paprika / tomat / gulrot istedenfor grønnsaker/brokkoli osv.. UTEN sopp / champignon..  Og kyllingen osv må IKKE komme borti sopp eller sopprester, siden jeg er allergisk!!!.."  

-  Jeg må være verdens verste, vanskeligste restaurant-kunde å ha med å gjøre.. Ever!  ;)

Men jaggu fikk jeg kylling-retten som jeg ville ha den (det skal sies at jeg spurte veeeldig peeent da..).. ;) En gullstjerne til Egon for veldig god service (og den beste kyllingen i hele verden!). =D

Og.. Jeg har kjøpt meg en "liten" belønning (*kremt*) for å feire at jeg har fullført farmasistudiet og nå er ferdig utdannet farmasøyt!!  Jeg har leenge sagt at jeg skulle spandere på meg en litt dyrere belønning  den dagen jeg ble ferdig utdannet, en slags "premie" fra meg selv til meg selv (selv om fullført utdanning også er en liten premie i seg selv). =) Denne dagen fortonet seg før så uendelig langt inn i fremtiden, - men plutselig, så var den her!! 

 Kan dere gjette hva jeg har kjøpt..??  =D

Master-innspurt (= temorary insanity) !!!

Da var masteroppgaven endelig innlevert!  

Jeg satt oppe hele natt til 2 juli, og skrev og finpusset, før jeg leverte oppgaven inn i åtte-tiden om morgenen, og gikk rett på jobb fra 10 til 17. Jeg var ihjelsliten og totalt utmattet da jeg kom hjem senere på ettermiddagen. Jeg klarte selvfølgelig å pådra meg magevondt dagen etter, så det ble en sykedag hjemme, før jeg begynte på an igjen, rett i 3 ukers sommerjobb.

Det ferdige resultatet..:

 
Herregud, så liiten den ble!! 

Siste del av oppgave-skrivingen har vært veldig kjiip og frustrerende. Siden jeg hadde innleveringsfrist 2 juli, satt jeg og skrev som en gaaal, mens alle andre for rundt og jublet over å endelig ha fått sommerferie. Man blir litt ille til motet når alle entusiastisk forteller om hvor de skal på ferie, om de herlige, varme dagene de har tilbrakt ute i solen osv, når man selv sitter innendørs limt fast i sofaen døgnet rundt, med skrivekrampe, muse-arm og det som verre er. For ikke å miste motet og få totalt sammenbrudd, så jeg det som nødvendig å rett og slett "stikke hodet i sanden", "blokkere ut" resten av verden, og "boikotte" alt annet enn det som hadde med selve oppgaven å gjøre. Jeg husker jeg tillot meg et par små-pauser med sporadisk nett-surfing helt i begynnelsen av innspurten. Det endte som det måtte gjøre, -  med små-psykotiske sammenbrudd og et svært labilt humør! 

I nettavisene var det nemlig svæære overskrifter om Tone Damli Aaberge som hadde vært på romantisk kjærlighetsferie i Paris og kommet hjem med ring på fingren. Det fikk rett og slett begeret mitt til å flyte over. Jeg ble bare såå motløs over at verden i akkurat det øyeblikket kunne fortone seg sååå urettferdig, - hvor jeg satt der med den fordømte masteroppgaven, og nærmest druknet i skrivearbeid, fagartikler, pensumstoff og førsteutkast, mens "den teite, purunge songdals-jenta" med "påtatt sukker-søthet" for´ rundt og bedyret overfor hele verden hvor en fantastisk ("verdens beste") kjæreste hun hadde og at livet bare var ren og smilende lykke. Jeg fikk lyst til å spy på henne. Beklager (jeg har ikke noe imot Tone i utgangspunktet), men der og da ble Tones sukkersøte, glødende lykke en så stor kontrast i fohold til det master-h... jeg befant meg oppi, at den korte lunta mi rett og slett tok fyr og jeg tente på alle plugger. Jeg tror aldri at hodeputa mi noen gang har fått så mye bank som det den fikk den dagen! ;) 

Bedre ble det ikke da jeg noen dager etterpå leste om en blogger som hadde bestilt drømmeferien sin til syden, og som la ut i det vide og det brede om hvor varmt og deilig og romantisk alt var, og at det var mer fantastisk enn hun noengang kunne ha forestilt seg osv. (Og der satt jeg selv og fremdeles druknet i master-arbeid, uten å ha planlagt så mye som en cm ferietur). Da falt jeg rett og slett sammen. Jeg ble så motløs og lei meg. Så fortvilet, sinna, misunnelig, irritert, forbanna, skuffet, små-bitter og frustrert (og var antageligvis innom resten av alle de andre følelsene lagret i registeret mitt).

Ja, jeg vet det, - jeg burde være mer hardhudet og en mer edlere person enn som så! Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært så smålig. Jeg burde ikke bli irritert over andres fryd og lykke, bare fordi mitt eget liv har vært kjiipt den siste tiden. Normalt sett hadde jeg ikke reagert slik heller. Men det føles nesten som om masteren har flådd meg for alt av krefter, tålmodighet, og gode følelser. Den har gjort meg så fortvilet, sinna, irritert, forbanna, frustrert og deprimert. I enkelte øyeblikk har jeg følt at jeg har vært på randen av å klikke fullstendig (og det skal jo ikke flinke piker. De skal være søte og snille, rolige og behersket). Den midlertidige galskapen ble vel heller ikke noe bedre av svært uregelmessige måltider og underskudd på søvn, samt det faktum at jeg er rådhåret (vi rødhåringer er jo kjent for å ha et voldsomt temerament, hehe).

Så i tiden etterpå unngikk jeg med vilje blogg og nettsurfing, for å holde motivasjonen oppe og for ikke å få total-kollaps. Hverdagen har bare bestått i å skrive og finpusse til alle døgnets tider, ha møte med veileder innimellom, og til nød spise litt og sove noen timer. Det har gått i ett, slag i slag, og jeg har eksistert i min egen lille skrive-verden, uten en anelse om hva som har foregått på utsiden og skjedd ellers rundt om i verden. Det føles nesten som om jeg har vært frosset fast, og hoppet inn igjen i tiden 14-20 dager senere. Normalt sett ville jeg f.eks. fått med meg fotball EM, og sett alle kampene i sluttspillet. Denne gangen så jeg ikke en eneste fotballkamp, og jeg har såvidt fått med meg at det var Spania (!?) som vant. =S 

Men noen små, koselige øyeblikk og pauser har det heldigvis vært innimellom (takk og lov for det, ellers tror jeg at jeg hadde blitt gal!).

Lille Bella har ofte holdt meg med selskap under skrive-øktene..:

Søte prinsesse-klumpen min! <3

Siden jeg ikke har hatt tid til å lage ordentlig middag, har det gått mye i Peppes pizza og annen tidsbesparende (og usunn) ferdigmat. ;)

De gangene det kom pizza på døren, unnet jeg meg en ordentlig pause, og nøt de saftige puzzastykkene og et glass Cola til en episode Simpsons i sofakroken. <3

Pizza fra Peppes gav nye krefter og nytt pågangsmot hos en sliten masterstudent ;)

Etter 2-3 harde "helvetes-uker", med strabasiøse anstrengelser, unntakstilstand og livet snudd opp ned på hodet, ble masteroppgaven innlevert som pdf-fil på MiSide UiB. Jeg hadde trodd at jeg skulle kjenne et lite hopp i hjertet eller suug i magen, da jeg trykket på "lever inn oppgave" og bekreftelsen kom på student-mailen. Men jeg var så sliten og utmattet at jeg ikke kjente noe som helst. Hverken sug i magen, hopp i hjertet, engstelse, lettelse, jubel eller glede. Jeg følte meg bare fullstendig tom innvendig, og nummen / bedøvet av utmattelse.

Slik så det ut i stua rett etter at masteroppgaven var innlevert..

Etter å ha levert inn oppgaven, var min første tanke "Jeg har FERIE!!!". Det vil si, - jeg skulle rett ut i 3 ukers sommerjobb på apoteket (med 6-8 timers arbeidsdag, fylt av lange køer, lange resepter, masse interaksjoner og problemer som må løses, og ikke minst utålmodige, sure kunder som klager over hvor lenge de må vente i kø). Men trass i svært så travle dager på apoteket,  føles det likevel som ferie i forhold til det hardkjøret som masteroppgaven har vært! 

Jeg er så sliten for tiden at jeg ikke har særlig overskudd til annet enn jobben. Ofte sovner jeg av straks jeg kommer hjem, og våkner ikke før langt utpå kvelden, midt på natten eller utpå morgenkvisten igjen. =S Men det blir forhåpentligvis bedre etterhvert som kreftene kommer ordentlig tilbake.

To dovendyr med gode sove-hjerter! ;)

Siden det er fellesferie, får jeg ikke vite om oppgaven min er godkjent før jeg evt. skal ha mastergrad-eksamen en gang i september. Synes egentlig det er litt dårlig gjort å la meg gå rundt og vente såå lenge på svar. Men akkurat nå er jeg for sliten til å bekymre meg og dvele ved det. Det får bare gå som det går. Om oppgaven blir godkjent, venter master-eksamen og jobbsøking. Og om den ikke blir godkjent, får jeg heller fikse på den og levere den inn på nytt. Det er uansett fint lite jeg kan gjøre med det akkurat nå, så jeg får bare la det stå til, krysse fingrene og håpe på det beste!

Jeg har 1 ukes sommerjobb igjen, før jeg får ordentlig sommerferie. 

Tenk, 3 HELE UKER med HELT FRI, hvor vi skal tilbringe 2 uker i Side i Tyrkia! 

Åh, som jeg GLEDER MEG! =)

Work-loaded =S

Det føles som en liten evighet siden sist jeg var inne på Blogger. Jeg er i siste fase av masteroppgaven, og har virkelig fått kjenne innspurten på kroppen! Jeg har sittet i timevis og stresset med tabeller, diagrammer, bilder og figurer. Noe som man i utgangspunktet trodde skulle være "lett som bare det" og "unnagjort på et øyeblikk", viser seg å være "litt mer" komplisert, og plutselig tar det 5 ganger så lang tid som det man i et små - naivt øyeblikk først antok (hvorfor lærer jeg aldri?? hehe). 

Bare det å markere rundt protein båndene på de fremkalte western blott bildene og gjøre kvantitative analyser av båndene, eller å overføre flow cytogrammer til min egen pc (og finne et program på pc`n min som klarer å åpne de dustete bilde-filene og som samtidig er kompatibel med de utdaterte program - versjonene på instituttets fossil-pc), er neimen ikke gjort i en u - sving! Jeg tror nesten jeg har brukt mer enn dobbelt så lang tid bare på bilder, diagrammer o.l,  som det jeg har brukt på å skrive selve resultat-delen! :-$ 

Og enda er det 2 uker igjen med intens skriving til alle døgnets tider. Jeg satt og skrev og skrev i hele natt, og dro i møte med veilederen min fra 10 - 12, hvor jeg satt og gjespet hele tiden, og nesten sovnet av midt i spaserturen på vei hjem fra Haukeland igjen. Og som om det ikke var nok med master - innspurten, så begynner jeg rett i sommerjobb (samme dag som innleveringsfristen!), uten en eneste dag med hvile og restitusjon i mellom (jeg lurer på hvordan det kommer til å gå.. hmm, noe sier meg at jeg kommer til å forsove meg første dag på jobb!!). ;)

I en tid som denne, med mye arbeid, bekymringer, og tjas og mas, er det fantastisk godt å få trøst av 2 herlige pelsdotter av noen puse - prinsesser! <3 Pusene mine får meg alltid til å føle meg bedre. Jeg blir så glad av å se på de søte puse-fjesene,  høre den beroligende, durende male - lyden, klappe og kose på den myke, fluffy puse - pelsen, og leke, kose og brele masse med dem. <3 

I tillegg er jeg så heldig at jeg også har to kjempesøte, nusselige kaniner, som jeg også koser og breler masse på. De er så søte, og gir meg masse trøst og oppmuntring bare ved å se på meg med de store, blå og brune øynene sine,  og det hopper i hjertet mitt hver gang de balanserer på to bein når det er feeding time og jeg gir dem en neve isberg - salat, gulrot eller "knorte - pellets". De er bare såå søøte! <3

Jeg gleder meg til siste innspurt av master - maraton`et er unnagjort og oppgaven endelig er innlevert, så jeg får tid til litt mer "hverdagslige" ting igjen, som f.eks. løpe på tredemølla, dra på shopping, besøke familien osv. Nå om dagen står livet mitt fullstendig på hodet. Det meste går i rykk og napp, jeg er døgnvill og labil, og i enkelte frusterende øyeblikk bare et lite hårsbredd fra totalt sammenbrudd. ;) 

Herregud, som jeg gleder meg til å bli ferdig!!! 

A is for.. Anxiety

Jeg fikk A !!! =D  Wheehee!! =D

Åh, så utrolig lettet jeg er nå!!! Jeg var kjemperedd for at jeg skulle stryke på eksamen (og håpet bare på å stå), og så fikk jeg toppkarakter! haha ;) Jeg trodde først ikke på det, så sensor måtte gjenta karakteren for meg. Jeg hadde muntlig eksamen som begynte kl.9 og varte i 45 minutter. Jeg var sikker på at det kom til å bli de lengste 45 minuttene i hele mitt liv! Men det gikk kjempefort!!

Jeg fikk utlevert et ark med kun et (bredt) spørsmål som jeg skulle besvare. Jeg fikk spørsmål om hvilke legemidler som hemmer blodplatene, hvordan de virker osv. 

Etterpå skulle jeg trekke ut to av fem - seks ark, og besvare spørsmålet som stod på hvert av disse to arkene. Men det viste seg at jeg hadde svart så mye på det første spørsmålet, at jeg allerede hadde svart på de to andre spørsmålene også. Hihi. 

Helt på slutten fikk jeg et par tilleggs-spørsmål om to andre emner også, og så var sensor fornøyd, og tiden plutselig omme. Da hadde jeg pratet 45 minutter  i strekk (!). =S

Jeg ble bedt om å vente ute på gangen, og selv om det sikkert bare var snakk om 5-6 minutters ventetid, føltes det nesten som en evighet. Jeg stod og rykket med foten, fingret nervøst med snorene på jakken min, svelget hardt og tenkte at "har jeg strøket nå?? Please, please, pleeease la meg stå på denne eksamenen!". Så åpnet døren seg, og jeg ble bedt om å komme inn og  q"få dommen"nq. (Jeg ble ikke akkurat mindre nervøs av måten de ordla seg på!!!).

"Nå, hvordan føler du at det har gått?" spurte sensor. 
"Eh.. jo, jeg håper jo at jeg har bestått" svarte jeg. 
"Hva er første bokstaven i alfabetet..?" spurte sensor videre. 
"A ..?" svarte jeg (i et spørrende tonefall som om jeg slettes ikke var sikker på at A virkelig er første bokstav i afabetet). 
"A ja, - det er det du har fått!" smilte sensor.


 Det gikk helt rundt for meg. 


"Hæ..??" stotret jeg. 
"Du har fått A!" gjentok sensor. 
"Tuller du..?!!?.. Jeg var kjemperedd for at jeg kom til å stryke!", svarte jeg, og sensor begynte å le.

Jeg har hatt skikkelig eksamensangst de siste dagene, og vært så stresset og nervøs at jeg ikke har klart å lese skikkelig. I går toppet det seg selvfølgelig med magebesvær (dvs. diare/ løs mage, småkvalme og magesmerter). Med uvel mage og tynnslitte nerver er det så og si umulig å sove,  så jeg ble sittende oppe til klokka 4 på natta og lese (lettere panisk) i pensumboka. 

Jeg la meg nedpå i 4-tiden og hvilte / døste av til klokka 7 på morgenen, før jeg "spratt" opp igjen og leste videre til klokka halv 9. Jeg var såvidt en kjapp tur innom badet med den trøblete magen min, før jeg løp ut døra og ned til undervisningsbygget ved sykehuset. Jeg sov med sminke på, og løp rett ut døra, uten å fikse på mascaraen gang (jeg så sikkert ikke ut, haha).

Nervene mine står ennå i høyspenn, selv om jeg har fått karakteren min og alt er over. Jeg burde være stuptrøtt, men sove klarer jeg ikke, fremdeles med et hamrende hjerte som ikke vil slå seg til ro, og uvel trøble-mage som kniper og rumler faretruende høyt.

Jeg blir alltid veldig nervøs før en eksamen (uansett hvor godt eller dårlig jeg kan pensum osv). Det går ganske mye utover lesingen (og eksamen forøvrig) når jeg får slik "eksamens-panikk".

Jeg kan sitte og lese en setning 10 ganger, uten å huske hva jeg egentlig har lest. Det føles som om hjernen er et overfyllt beger, hvor alt pensum-stoffet jeg leser bare renner over, og ut av begeret igjen.

Jeg blir rastløs, og klarer ikke å sitte i ro lenge av gangen. Jeg får plutselig for meg at "alt annet i verden" er viktigere enn å lese (f.eks. husrengjøring, sortering av gamle kvitteinger e.l), noe som antaglig er en slags forsvarsmekanisme, hvor jeg fortrenger den nært forestående og svært så ubehagelige eksamenen. 

Hjertet / pulsen min slår kraftig og hurtig, jeg blir nervøs og skvetten, og fryktelig snopesyk. Jeg klarer ikke å slappe av, spenner kroppen, og får påfølgende hodepine, nakke- og rygg-smerter. Noen ganger får jeg også kvalme, magesmerter, løs mage og diare. 

Jeg føler at denne eksamensangsten ødelegger veldig mye for meg, og jeg misunner virkelig dem som klarer å holde hodet kaldt, og være noenlunde rolig og avbalansert i slike situasjoner. Jeg får jo nesten helt sammenbrudd! :$

Jeg har gruet meg veldig til denne eksamenen, særlig fordi dette var en muntlig eksamen (jeg har aldri hatt muntlig eksamen før!), og fordi det at på til var den siste "ordentlige" eksamenen i stuidiet mitt (hvis man ikke regner avsluttende presentasjon av masteroppgaven). Jeg blir så nervøs og stresset, at jeg rett og slett stresser meg syk! :$  Men i dette tilfellet var det jo verdt det da.. ;) Hva ofrer man ikke for farmasien..??  haha ;D

Jeg er helt matt nå, men samtidig veldig lettet over at eksamenen er over. Dønningene av eksamensangsten sitter fremdeles godt i, men samtidig er jeg hoppende lykkelig over å ha bestått (og at på til fått en god karakter!). =)

<3

In a February mood

Februar så langt har egentlig vært over gjennomsnittet bra. =)

Jeg har den siste tiden gjort maaange labforsøk med to cAMP analoger, hvor jeg har fått nesten akkurat de samme resultatene hver eneste gang, så nå er jeg endelig ferdig med disse stoffene (yey!), og skal over på PDE hemmere (phosphodiesterase hemmere), som forhåpentligvis blir litt mer spennende! (og nei, det er ikke sildenafil/Viagra jeg skal teste ut! hehe). ;))

Gelfiltrerte, rensede blodplater, fra mitt eget blod (!). =)

Jeg har hatt flere herlige skøytetreninger, både i ishall og på utendørsbane. Å ta piruetter og hopp er definitivt noe helt annet enn å bare "skøyte litt rundt omring"! Jeg tror ikke folk flest aner hvor mye krefter man egentlig bruker på sittepiruett etter sittepiruett (her må man ha ordentlige muskler i lårene!) eller diverse hopp (her gjelder det faktisk å bruke armene like mye som beina!).

Resultatet av 4 timers skating.

Jeg har vært på Boots samling for masterstudentene (kurs og middag). Veldig koselig! Og ikke minst veldig kjekt å få lufte litt frustrasjon over oppgavene våre! Godt å høre at det ikke bare er jeg som til tider er sykelig frustrert, og begynner å bli lut lei hele oppgaven. ;)

Jeg har vært på enda mer shopping! =) Med det sure, kalde Bergensværet som er for tiden, har Frysepinnen Moi et ekstra påskudd for å fylle på kleskapet med masse deilige, varme strikkeklær! <3

Shoppeti-shop! ;)

Jeg var alenefarmasøyt de siste 2,5 timene forrige gang jeg var på jobb. Enda jeg i løpet av den tiden fikk sikkert 4-5 miksturer som måtte tilberedes og blandes (hvor jeg samtidig måtte fly frem og tilbake for å ta kontroll hos teknikerene), og det plutselig kom mange kunder "helt ut fra intet", så det kontinuerlig var 6-7 kunder i kø, føltes det likevel ikke som om jeg skulle "drukne" i alt arbeidet, slik som første gangen jeg var alene. ;) Noen kunder blir av og til litt sure fordi de må vente (de forventer jo ikke noen kø så sent på dagen!), men da får de heller bare bli sur. Er det noe man absolutt ikke forhaster seg med, er det miksturer (og medisiner generelt) til små barn og spedbarn. Når jeg tilbereder miksturer, blander jeg heller 1 minutt for mye enn for lite! Det er noe som heter "å skynde seg langsomt". Så får køen heller bare vokse.

Jeg skal i familiebesøk i morgen! Gleder meg sånn til å se igjen mamma, pappa, brodern, besteforeldrene mine, oldermor og gamletanter! Blir såå koselig! <3 Er desverre altfor sjeldent jeg ser dem nå som masteroppgaven sluker det meste krefter og overskudd. :-/

Kosestund med lille brele-Bella. <3

Pusene og kaninene mine gir meg trøst og kos i bøtter og spann! Det finnes ikke noe herligere enn å sovne med en liten pelsbylt på brystet! <3