Fredag dro jeg på julebord. Hotellet var kjempefint, og maten var helt nydelig. Jeg unnet meg svinestek, kongekrabbe, laks og 2 klumper med pinnekjøtt (jeg er egentlig av den mer konservative typen som ikke vil spise pinnekjøtt før julaften.. men jeg tenkte som så at en liten pinne eller to var greit siden vi ennå ikke er begynt på desember.. ;) Etter en slice med karamellpudding og en søt liten mini-skål med sjokomousse var magen så mett at jeg ikke orket tanken på en andre runde med mat. Etterhvert flyttet alle seg over i baren, hvor jeg ble sittende å drikke coctail og se på de få som hadde hevet seg ut på dansegulvet (enkelte av damene allerede uten sko, selv om klokka bare var 8-9 om kvelden).

En′ drink ble fort til flere.. og med ett hadde jeg plutselig glemt alt det kjiipe som har beleiret hodet mitt i det siste. Melankolien var som fordampet fra tankene mine, og jeg følte meg tilfreds i øyeblikket, og at alt var bare bra og i strålende orden..

Et par coctails senere var plutselig ALT morsomt! Til og med toalettbesøkene ble plutselig fryktelig underholdende, der jeg satt på doskålen og gjorde mitt fornødne, mens jeg fniste og lo for meg selv så jeg nesten trillet av toalett-setet..

Etter enda "litt påfyll" fikk jeg "jaktblikk" og "orakel-munn", - Jeg så åpenlyst på menn som var fine (og som ikke var fine i det hele tatt!), og brydde meg ikke katta om de så tilbake at jeg så. ;) Jeg sa det meste som falt meg inn og som tilfeldigvis datt ned i hodet på meg, uten noen som helst form for bruk av verbal grov-sil eller spam-filter..

Den påfølgende timen skjedde det som som oftest skjer (og som forundrer meg like mye hver eneste bidige gang)..:

De kjedelige, ikke spsielt attraktive mennene i lokalet ble plutselig veldig kjekke, flotte og interessante..

..og det samme ble damene (!)..:

Hihi ;)
For hver eneste coctail-suuup, ble jeg mer og mer i kline-modus..

Ut på natta en gang fikk jeg plutselig "litt vanskeligheter" med å fokusere blikket..

Dette burde jo absolutt ha fått varsellampene til å ringe øredøvende (og det ville de antageligvis også ha gjort i et hode med litt lavere promille).. men i min sløvende coctail-modus syntes jeg ikke det var så farlig, - det førte jo bare til at det ble dobbelt så mange fine menn (og damer!) i rommet! ;)
Jeg "løste" dobbeltsyn dilemmaet ved å med jevne mellomrom stirre på ett punkt på veggen eller i rommet (det samme jeg gjør når jeg tar piruetter i nye posisjoner på isen), og det hjalp faktisk veldig bra (en stund). Men tilslutt tok svimmelhetsfølelsen over igjen, noe jeg dempet ved å gå inn på mobilen min og se på videosnutter der jeg snurrer på isen (snakk om sjøldigging, haha).. for den vanlige damen i gata hadde nok dette bare ført til ytterligere svimmelhet, men for meg hjalp det veldig å relatere svimmelheten til snurre-følelsen man har når man er midt i en piruett, siden snurre-følelsen ikke er en ukontollerbar svimmelhetsfølelse, men mer en deilig, svevende "blur-følelse". Vanskelig å forklare til de som ikke snurrer på isen, men er helt sikker på at andre kunstløpere vil kunne kjenne seg igjen i denne beskrivelsen.
Men tilslutt kom jeg til et punkt hvor det ikke lenger hjalp å innbille seg / forestille seg oppi hodet at jeg bare snurret på is. Det kjentes ut som om jeg hadde svære orkan-bølger i hodet, og en svær, slukende tsunami nede i magen. Ikke spør meg hvordan, men jeg har altså gått på 10-12 cm høye stilett-hæler (uten å velte, hihi) fra kroken vår i baren og ut på toalettet, før hele tsunami sulamitten plutselig kom skyllende ut av munnen (og neseborene) mine..

Det kom flere "etterdønninger", det brant i slimhinnene mine, og på toppen av det hele stod det en lite sympatisk kjerring på utsiden og klinket på dørhåndtaket, utålmodig etter at jeg skulle bli ferdig slik at hun kunne få gå på do. Jeg trakk i snoren, skyllte munnen og gurglet halsen, gikk til speilet og tok på ny leppestift og lipgloss, før jeg låste opp døra, gav kjerringen et iskaldt blikk (hey, husk at jeg var dårlig. Jeg er ikke såå bitchy til vanlig!). ;)

Jeg klarte heldigvis å holde resten av kveldens coctails nede i magen gjennom taxi-turen fra hotellet til dem vi skulle overnatte hos. Deretter bar det rett i sengen, hvor jeg halvsov en liten time før jeg måtte opp og inn på toalettet pånytt. Slik gikk det natten igjennom, og jeg våknet ikke før langt utpå dagen etter, fremdeles uggen, groggy og med tidenes verste skallebank..

Jeg hadde enda en "skyllebøtte" da jeg stod opp, og klarte nesten hele bilturen (45 minutter) hjem igjen, før det plutselig veltet seg i magen, og jeg måtte bruke småposene fra "Boots" og "Teknisk Magasin" som reserveløsning.
Vel hjemme trøkket jeg i meg et par Pinex og Ibux, la meg på sofaen og fikk et par timers uavbrutt, etterlengtet søvn og hvile..
Etter noen timer var jeg såpass bra igjen at jeg klarte å drikke litt vann og cola (ikke spør meg hvorfor, men jeg synes alltid at Cola er så godt å drikke når jeg er syk). Iskaldt vann er jo veldig godt det også, men det tar ikke vekk den sinnsykt beske, ekle ettersmaken av sur, mildt etsende magesaft.. =S
Resten av helgen har jeg bare slappet av. Sovet i sengen og hvilt på sofaen. Tatt meg inn igjen med sex and the city, San Marino pizza og Cola. Og lovet meg selv å aldri drikke alkohol igjen (haha). ;)
Jeg drikker svært sjelden, og når jeg først drikker, blir det vanligvis bare 2-3 coctails. Men bartenderne på hotellet laget såå goode drinker, og coctails smaker jo stort sett bare søt saft og frukt, så man "glemmer" på en måte litt at det faktisk er sprit oppi, og merker ikke alkoholen før det er litt for sent. Og har man først blitt godt brisen, svekkes dømmekraften. (Jeg var jo helt overbevist om at jeg fint klarte en liten drink til!). hihi ;) Coctails er farlige greier! ;)
En ting er sikkert, - det kommer til å bli en god stund til neste gang jeg tar meg en alkoholholdig coctail! ;) Jeg får kvalmefornemmelser og frysninger på ryggen bare jeg så mye som tenker på en coctail! ;)

*Bottoms Up!*
Neh.. ;)