Det måtte jo selvfølgelig ende med at jeg ble syk. Om det er en mild influensa eller bare en kraftig forkjølelse er jeg usikker på (antageligvis er det noe midt imellom, haha). Har vært hjemme fra skolen i to dager nå, (og har fryktelig dårlig samvittighet for det). Er fremdeles snyyyylte forkjøla, og orker ikke noe verdens ting. =( .
Har vondt i hodet, er feberfrysete, forferdelig slapp og øm i kroppen, tett i naien, og sår rundt nesa etter alle Atsjoooo!`ene og "sildrebekken" som renner fra nesen hele tiden, pluss friksjonen fra alle meterene med do-rull jeg har brukt for å snyyte meg med hvert 3. minutt.
Og JA, - Jeg er verdens største Pingle.. og fullt klar over det!!! hihi ;)
Jeg har lagt og frosset på sofaen, innpakket i genser, ullcardigan, og et gedigent angora-skjerf, med pleddet pakket rundt meg som en mumie liggende i en lun kokong. Jeg har pøst på med nesespray, saltvann, halstabletter, og Camphoatum, tilsynelatende til liten (eller ingen) nytte. Innimellom har jeg småspist på saftige appelsiner, i håp om at c-vitaminene skal gjøre opprør og gå helt "kung fu fighting" på alle de slemme bassillene.
Da jeg fortalte familien at jeg hadde blitt syk, var det den over-ivrige skatingen min som fikk skylda (som vanlig!). Jeg derimot har en større tro på at apoteket har en aldri så liten, snurrete lille-finger med i spillet. Med den forkjølelses-bølgen som har vært for tiden, og nå som jeg ikke jobber så ofte på apoteket lenger (og ikke får en "jevn strøm" av lumske, sinte bassiller), er jeg overbevist om at immunsystemet mitt er mindre motstandsdyktig mot alle basseluskene fra de forkjølte, snuufsende, hostende kundene. ;)
Skulle trøste meg med noen biter brownies og kakao, men den tette nesa mi gjør at jeg ikke kjenner snurten av sjokolade-kake-smak, så brownie-bitene ble bare liggende igjen på fatet. Kakaoen får iallfall litt midlertidig varme i kroppen, om ikke annet. =)
Elsker det store Starbucks kruset mitt (en souvenir fra da jeg studerte galenisk i england), - det er perfekt når man er forkjølelses-syk, og vil ha en stoooor og ryykende varm kopp kakao! <3
Lille Ariel har holdt meg med selskap, - hun har fast liggeplass i andre enden av sofaen! ;)
Go`klumpen min! <3
De to dagene har jeg nesten ikke gjort annet enn å ligge og hvile og sove i sengen eller på sofaen. Jeg satte på en Ally Mc Beal episode på pc`n i bakgrunnen for å få litt underholdning (er du klar over hvor kjedelig det er å bare ligge rett ut på sofaen og ikke ha orkis til noe??!!), men det endte med at jeg slumret av fra tid til annen midt i episodene, og måtte spole tilbake for å få med meg hva som hadde skjedd i mellomtiden mens jeg snorket og sov! ;) ..
..(Altså, jeg er helt sikker på at jeg ikke snorker til vanlig, men går ut i fra at jeg gjør det nå, i og med at nesen min er potte tett, og jeg ikke har de største "luftehullene" fra før av..). ;)
Et lite sidespor der. Det jeg egentlig ville nevne i forbifarten er at jeg elsker Ally McBeal!! <3
Blant annet fordi..
Terrified!! .. =S .. ;)
- jeg ofte kan kjenne meg igjen i Alley og de andre personene i tv-serien og alle situasjonene de kommer opp i..
- Ally`s optimistiske og urokkelige tro på den oppriktige og evigvarende, sanne, altoppslukende og betingelsesløse kjærligheten..
- alle de morsomme scenarioene som utspiller seg i Ally`s hode..
- Ally McBeal var favorittserien min da jeg var tenåring. Jeg begynte å se på serien da jeg var 15-16, og fulgte intenst med på hver eneste episode gjennom alle de fem sesongene. Når jeg nå ser serien om igjen, får jeg skikkelig nostalgi, og det kjennes neeesten ut som om jeg er 15-16 år igjen, blåøyd og naiv, og med de største forventninger og forhåpninger til kjærligheten (i mitt 16-årige hode trodde jeg (patetisk nok) at jeg ville ha funnet drømmeprinsen før fyllte 20, og at jeg definitivt kom til å være gift før jeg rundet 25... So much for youthful, innocent stupidity!!..).. ;)
- serien "hyller" det å være rar og merkelig, en outsider, ikke-A4, og "litt uten om det vanlige", og tar "alle geeks og raringer inn i varmen".. Nesten alle personene i serien har sine sære, rare, karalteristiske trekk, og elskes for nettopp disse små finurlighetene. (Dette var ofte oppløftende øyeblikk for en 15-åring som alltid fikk toppkarkaterer, var lærerens englebarn og aldri gjorde noe galt, leste ut bøker av Amalie Skram og Knut Hamsun for gøy mens alle de andre elevene stønnet over å måtte ha en av disse bøkene som leselekse).
Jeg har vel aldri følt meg helt A4 og normal (og har vel kanskje aldri vært det heller! hehe), men da jeg begynte å se på Ally McBeal, fikk jeg for første gang følelsen av at det var ok å være slik. - En merkelig jente. Litt rar. I sin egen verden. Relativt unormal, og langt i fra A4. Always have been, always will be..