Mini-kollaps

Denne uken var det tilbake til lab og jobb igjen.

"Hi ho, hi ho, its off to work we go.." (The 7 dwarfs marching song)..

Mandag og tirsdag ble det vanlig lab fra 10-16. Onsdag var jeg på lab i hele 12 timer (!), og var ikke hjemme før litt over ti om kvelden. =S Torsdag var det gelkjøring på labben frem til klokken 14, og så rett på jobb fra 15 - 20.30. Fredag var jeg totalt utslitt, og forsov meg til labben *rødme*. Jeg måtte derfor la blotte-membranen bli liggende til over helgen, og skal fortsette med inkubering med primær-antistoff i morgen.

Enda jeg hadde "høstferie" for bare knappe 2 uker siden, er jeg blitt like sliten igjen nå, om ikke verre. Jeg har fått en liten relapse, der hovne lymfeknuter og feberliknende frysninger kommer og går med jevne mellomrom, søvnighet og tretthet er mye mer uttalt enn ellers, hjernetåken bøller med hukommelse og konsentrasjon, og mental og fysisk yteevne er under gjennomsnittet av hva det vanligvis har vært de siste månedene.

Jeg blir helt stresset av denne situasjonen, og blir følgelig enda mer sliten av det igjen. Timeplanen min tillater egentlig ikke relapse nå, jeg har ikke tid til å få energisvikt som føles som om man kunne sovet i 100 år, våknet opp og spist en cupcake, for så å lagt seg under dyna igjen, og sovet i 100 (eller 200) år til.

For ikke å snakke om at søvnighet og hjernetåke er det siste man vil ha når man skal sette opp labforsøk, og prøve å være så fokusert og gjøre ting så nøyaktig som mulig.

Enda verre er det med EDS og brainfog på apoteket. Jeg er livredd for å overse noe (ikke fange opp interaksjoner, feil dosering e.l), og minst like redd for å gjøre noen feil selv (det hender jo at farmasøyter leverer ut feil legemiddel, styrke, formulering, eller t.o.m. til feil pasient!).

Hin dagen fikk jeg en resept på et legemiddel til et barn, der legen hadde angitt dosering på nesten 5 ganger så mye som vanlig anbefalt dosering for barn i denne aldersgruppen (!).

Siden jeg ennå er student, og har ganske fersk lisens, er det svært få doseringer jeg husker eller "har i hodet" og "kan utenat på stående fot". Av den grunn må jeg ofte slå opp i Felleskatalogen o.l, (spesielt i de tilfeller der det er små barn som skal bruke legemidlene). Jeg tenker med skrekk og gru på hva som kunne skjedd dersom forskrivnings-feilen ikke hadde blitt oppdaget. =S Riktignok var nå ikke dette et legemiddel som kunne gitt den "mest alvorlige forgiftningen" (heldigvis), men jeg synes likevel det er litt skremmende å tenke på.

Og selv om det i utgangspunktet er forskrivende lege som har ansvar for at riktig legemiddel, styrke, formulering osv blir gitt ut til riktig pasient, har farmasøytene i aller høyeste grad et ansvar for å sjekke at opplysningene fra legene stemmer. Jeg er litt engstelig for å overse slike forskrivningsfeil (for selv om man har kontrollert at alle medisinene man har funnet frem og alle tillagede etikketter stemmer med det som står skrevet på resepten, hjelper det svært lite dersom det som står skrevet på resepten er feil). =S

På labben er det litt mindre stress. Brainfog eller ei, - om jeg gjør en liten feil, glemmer å tilsette et stoff e.l, er det iallfall bare meg selv (og forsøket) det går utover. Men jeg merker veldig godt at jeg ikke henger helt med hverken fysisk eller mentalt for tiden. Alle forsøksprosedyrer og arbeidsoppgaver går treigt. Jeg jobber veldig sakte, dels fordi hjernen er gjennomsyret av tettbelagt tåke, dels fordi jeg vil gjøre ting nøyaktig, og siden jeg jeg ikke klarer å konsentrere meg helt om dagen, blir det til at jeg sjekker ting dobbelt så nøye før jeg går videre til neste steg. Slikt tar tid.

Rotete lab-benken min... ;)

Onsdag var jeg på labben til litt over kl 22. Ettersom blodposen ikke var klar før klokken 13, og filteringskolonnen tettet seg igjen, slik at jeg måtte ta av hele sepharosen og pakke kolonnen på nytt (noe som stjeler enda mer tid), ble hele labdagen forskjøvet. Mens de fleste gikk hjem i 16-17 tiden, satt jeg for det meste mutters alene og dillet med blodplasma, kolonne og pipetter til langt på seine kvelden. ;) Tilslutt ble jeg litt selskapssyk, og hentet inn Mac Pro`en min. Satte på musikk for full guffe på iTunes, og gaulet av full hals til alle sangene mens jeg filtrerte blodplatene og pipetterte oppi prøvene. *Mad Scientist* hehe ;)

Etter x antall spillelister var prøvene endelig klare, og ble satt i fryseren til dagen etterpå. Da jeg endelig kunne gå hjem, var alt slukket og låst, og det var nesten litt nifst å gå gjennom de tomme, beksvarte sykehus-gangene, og høre hule ekko av sine egne fotsteg, uten en levende sjel i sikte. Fikk nesten litt skrekkfilm-assossiasjoner.. =S

Men tilslutt ble det heldigvis lys i enden av tunellen.. ;)

Torsdag ble prøvene mine satt i brønner, og kjørt på gel i et par timer..

Gelene er satt i kar med running buffer..

Karene kobles til en strømkilde..

Og prøvene samler seg og vandrer ut av stackinggelen og inn i polyacrylamide gelen..

Protein båndene vandrer nedover gelen (og båndene til standeren separerens etter størrelse på proteinene).

Etterpå ble gelene overført til membraner og satt i et blottekammer over natten, og til uka skal de inkuberes med primær- og sekunder-antistoff. Hvis alt går etter planen, vel og merke. Noe det sjeldent gjør..

;)