En svært sårbar og ærlig strofe.
Man er alltid alene med seg selv og sine innerste tanker og følelser, samme hvor mange folk vi omgir oss med og har rundt oss. Det er slik det skal være. Slik det er ment å være.
Det er mange tanker, følelser, opplevelser osv. som vi (heldigvis!) kan dele med andre mennesker, men det er også et "hemmelig, indre rom" i oss selv, som bare er "vårt eget", og som ikke deles med noen andre (og som det ikke er meningen at skal deles med noen andre), ikke engang våre aller nærmeste, annet enn oss selv. Og noen ganger kan akkurat det føles ganske så ensomt. Det beste er å ikke gruble for mye på det, har jeg funnet ut. For jo mer man grubler over det, jo sterkere blir denne uhåndgripelige ensomheten.
Lenge har jeg gått og "ventet" på at noe (eller noen) skulle få denne ensomheten til å forsvinne. Ettersom årene har gått, har jeg slått meg til ro med at denne ensomheten sannsynligvis alltid kommer til å være der, at den aldri kommer til å forsvinne, uansett hvilke valg jeg tar, uansett hva som skjer i livet mitt.
Ensomheten ligger der som kontinuerlig følelsesmessig bakgrunnsstøy. En slags emosjonell høyfrekvent tinnitus, som man ikke merker noe særlig til midt oppi hverdagens travle, strabasiøse oppgaver, men som enkelte ganger kan bli nærmest øredøvende når det er stille og man har stoppet opp og ligger der alene med tankene sine.
Jeg tror alle opplever ensomhet fra tid til annen, uansett hvor stor (eller liten) omgangskrets man har, uansett hvilken personlighet man har (om man er åpen og utadvent, eller stille og beskjeden). Jeg tror ikke at det nytter å kjempe imot denne ensomheten. Man må bare "akseptere" den. Akseptere at den er der, prøve å "slå seg til ro" med den og bli "venn" med den, snarere enn å bekjempe den.
10 kommentarer:
Fint innlegg :) Denne ensomheten ligger nok i alle. Uansett hvor mange venner man har. Men det som skiller oss er vel hvor omfattende denne ensomheten kommer fram, eller om man klarer å "overse" den litt. Hvis ensomheten tar over, så har man det ikke særlig bra. Men det er helt greit å kjenne på ensomheten en gang i blant.
Sv: Men tror du ikke at Feeluniue og Cheapsmells, som er ganske store og seriøse nettbutikker, selger ekte Matis produkter?! jeg vet at en del nettbutikker kan selge falske ting, som f.eks Blivakker har gjort. Er en stund siden jeg har sjekket om de har de Matis produktene jeg var ute etter, men når jeg sjekket var det utsolgt. Og å kjøpe det i parfymeri har jeg absolutt ikke råd til..kanskje når jeg får en ordentlig jobb og lønn!! Men foreløpig får jeg kjøpe på nettet og satse på at det er ekte!
SV, Vestfoldgirl: Helt enig! Tror bare det er sunt å kjenne på denne abstrakte ensomheten innimellom, men lar man den få "fritt spillerom", kan det gå på bekostning av livskvaliteten.
Foreløpig har jeg gitt FU og CS "benefit of the doubt", og har handlet de fleste Matis produktene derfra (unntatt f.eks. den lette emulsion kremen, siden de ikke hadde den i nettbutikkene, eller når de har vært tom for den ansitskremen jeg bruker og som de vanligvis tilbyr).
Men jeg kan ikke si at jeg føler meg 100% trygg på at produktene er ekte. Som sagt, - emballasjen er helt lik, men krem konsistens, farge og lukt, har variert mellom samme produkt fra nettbutikk og parfymeri. =S
Det kan selvfølgelig være pga. to forskjellige batcher / vareparti, der Matis har endret litt på produktene mellom disse to batchene, men magefølelsen heller også litt i retning av at det er en mulighet for at produktene er falske.
Men jeg har egentlig ikke råd til å kjøpe produktene i parfymeriet, så inntil jeg er ferdig utdannet og tjener penger, gjør jeg slik som deg, og bestiller så langt som råd er produktene fra nettet (og tar sjangsen på at de er ekte). ;)
Jeg skulle til å si at jeg ikke tror jeg har vært ensom i mitt eget hode, men jeg tror faktisk jeg skjønner hva du mener. Jeg vil ikke utdype det noe mer, for da tror jeg følelsen kommer krypende!
Dype og fine tanker du har!
Alle har nok en ensomhet inni seg et eller annet sted. Hos noen er den mer fremtredende enn hos andre!
SV: Takk :) Jeg er ganske fornøyd!
Ja, det er veldig kjekt! Også har jeg musikk i nærheten og alt annet jeg trenger:)
SV: Ja, nesten! Jeg rakk ikke å begynne malingen i påsken, og nå er jo butikkene oppe igjen, så det kan hende jeg kjøpe meg en bredere rulle!;)
SV: Du burde prøve! Er supergodt, og har en god smak av peppermynte! Rosa og søte også;)
SV: Enig! Det er litt annerledes! Her er det både alter og krakker til familie og venner:) Så det er godt lagt til rette for det.
SV, Motionocean: Nei, da jeg var 16, og livet var en lek, var ikke denne ensomhets-følelsen særlig fremtredende hos meg heller. Det er vel muligens noe som kommer med alderen (?)..
SV, Hilde: Det jeg merker veldig godt selv iallfall, er at denne ensomhetsfølelsen blir mer fremtredende dersom man "dveler" ved den, hvis man begynner å tenke for mye over det, kjenne på ensomhets-følelsen og la den sveve som den vil.
Er man travelt opptatt derimot, har man ikke tid til å stoppe opp og dvele ved denne ensomheten. Man konstaterer bare såvidt at den er der, godt gjemt et eller annet sted, før man "smetter ut av øyeblikket" og tilbake til den travle verden igjen.
Ja, har kjempelyst å male! Husker forrige gang jeg malte soverommet,- hørte på skyhøy musikk og gaulte av full hals til musikken, med malingsflekker overalt på klærne og meg selv. ;) Koselig! hihi
Legg inn en kommentar