Min Lille Drømmeverden

I perioder sover jeg svært tungt, og husker ikke noe fra natten som har vært. I andre perioder sover jeg mer urolig, og når jeg våkner, husker jeg ganske mye av det jeg har drømt. 

Ofte har jeg mareritt eller veldig livlige, ubehagelige, absurde og surrealistiske drømmer. Dette gjør at jeg noen ganger snakker (eller ler!) høyt i søvne slik at jeg vekker meg selv, eller at jeg våkner av at jeg "kvepper" voldsomt, eller "kaster" og vrir på meg rundt i sengen.

I perioder føles drømmene mye hyppigere og mer intense enn ellers. Ofte våkner jeg etter 8-9 timers søvn uten å føle meg frisk og opplagt, og er av og til omtrent like søvnig som da jeg la meg til å sove kvelden i forveien. Ofte våkner jeg av mareritt-aktige eller livlige, ubehagelige drømmer på morgenkvisten, sovner av igjen, og våkner av et nytt mareritt et par timer senere.

Dette blir unektelig litt slitsomt innimellom. Når man ofte våkner med åndenød og med hjertet i halsen, er det kanskje ikke så rart at nattesøvnen forstyrres, og at man blir trett, ukonsentrert og uopplagt på dagtid.

 Selv om jeg i utgangspunktet synes det er veldig "gøy" å drømme (om dette gir noen mening?), særlig hvis man f.eks. drømmer om noe fint, morsomt eller romantisk, sier det seg selv at mange mareritt og ubehagelige drømmer legger en demper på drømme-opplevelsene og natte-søvnen for øvrig.

Jeg har heldigvis også veldig hyggelige, fine og morsomme drømmer innimellom, og tar i mot dem med åpne armer og omfavner alle de fine drømme-øyeblikkene jeg kan få. De føles som en ren velsignelse, og er en herlig motvekt til de ubehagelige drømmene.

Den siste tiden har jeg begynt å skrive ned det jeg husker fra drømmene mine (noen av dem vil bli lagt ut på drømme-bloggen min,  Min Lille Drømmeverden). 

Når jeg leser drømmene mine igjen noen måneder senere, må jeg virkelig riste på hodet over den "kreative" hjernen min som lager så mange rare historier, - helt hinsides av hva jeg noen gang hadde klart å dikte opp i våken tilstand, hihi. ;) 

Det er helt utrolig hvilke absurde scenarioer hodene våre er i stand til å dikte opp og surre sammen! Jeg blir bare mer og mer fascinert av alt det rare som skjer inni hodene våre mens vi sover! Skulle nesten ønske at jeg hadde kunnet huske hver eneste lille drøm (men på en annen side; det tror jeg hadde blitt forferdelig slitsomt!). ;) 

Drømmer dere mye..?

Hva drømmer dere om..?

Duckface

Og nei, jeg mener ikke den gule gakk-gakken som plasker rundt i badekaret med deg fra tid til annen..

Jeg mener alle de latterlige jentene (og damene!) som på død og liv vil se slik ut..:

Enten det er ved hjelp av plastikk kirurgi, injeksjon av Botox, Restylane, eller kroppens egne fettceller..:

..kanskje også med litt ekstra hjelp av nude lipstick..:

..eller diverse andre "hjelpemidler" (?)..:

Jeg forstår ikke i min villeste fantasi hvordan (enkelte) damer er villige til å betale tusenvis av kroner for å frivillig gå rundt og se slik ut..:

Quack Quack

Om det var noe disse damene burde fikset på (og forstørret), burde det i såfall vært..:

But who need`s a brain, when you`ve got the lips of a No-brainer..? 

Det er riktignok et fåtall kvinner som får stoore lepper til å se både sexy, klassisk pent og elegant ut.. Der iblant Angelina Jolie..:

Andre damer er trashy, harry og vulgære, men klarer likevel å få ande-leppene sine til å se noenlunde elegante ut (antagelig v.hj.a. Hollywoods beste plastikk kirurg)..:

Også her til lands har vi vår egen "Dolly Duck klubb", bl.a.  Fredriksen tvillingene, diverse rosabloggere (der enkelte har fått sponset Restylane og diverse andre behandlinger, for så å skryte disse behandlingene opp i været), Linni meister, Fotballfrue, Ida Wulf, Ulrikke Lund m.fl. ..:

Hvordan har disse damene fått det for seg at ande-lepper og duckface er pent og sexy..?? =S

For ikke å snakke om hvordan man kan ende opp dersom man er uheldig og får utført behandlingen hos et mindre kompetent helsepersonell..:

Worth the risk..?? 

En ting er disse damene som er dum nok til å fylle all verdens i leppene sine, bare for å se ut som en and med silikon i nebbet! Men en ganske annen ting, som jeg synes er mye mer tragisk og rett og slett kynisk, umoralsk og forkastelig, er at mange av disse "tilhengere" av Restylane o.l. behandlinger, legger ut i det vide og det brede på bloggene sine om hvor fantastisk disse behandlingene er, om hvor flotte lepper de har fått, hvor de fikk utført inngrepet, link til klinikken, prisantydning, hvordan de anbefaler andre å gjøre det samme osv. 

Vel vitende om at det antageligvis sitter tusenvis av usikre, unge tenåringer og damer der ute som leser "anbefalingene" deres, og vurderer å gjøre akkurat det samme, fordi de synes leppene deres plutselig ser så små og utilstrekkelige ut i forhold til disse frodige, kjøttfulle (og fake) "Restylane leppene". 

For la oss være ærlig. Mange damer sammenlikner seg selv med andre damer (og da særlig usikre, sårbare tenåringer, som ennå ikke har blitt helt trygg på seg selv), og den ene vil ikke være noe dårligere enn den andre. Så fort en Restylane kjerring har åpnet kjeften sin (eller nebbet sitt, er vel mer riktig å si), begynner snøballen av damer som ønsker seg frodigere lepper å rulle. Det er ikke mer som skal til. Bloggerne har stor påvirkningskraft, og det er plastikk-kirurgi bransjen fullstendig klinkende klar over (og noe de også tydeligvis prøver å utnytte)!  

Det er langt i fra alle som vurderer informasjonskildene, og mange tar informasjonen fra "Restylane bloggerne" for god fisk. Intetanende om at enkelte av de "levende Restylane-reklamene" antagelig har fått sponset behandlingen (helt eller delvis), og at noen av dem er naive nikkedukker for informasjon de får "innprentet" og "grillet inn" i hodet av den behandlende klinikken. 

Og selv i de mindre kyniske tilfellene, - hvor bloggerne helt og holdent har betalt for behandlingen selv, og prøver å gi mer objektiv og nyansert informasjon.. , - når man legger ut "før og etter" bilder, skriver et helt innlegg om hvor strålende fornøyd man er med inngrepet, prisantydning og link til den behandlende klinikken osv, er man likevel med på å reklamere for behandlingen, bevisst eller ubevisst.

Folk må få gjøre som de selv vil. Om voksne damer er så dum at de frivillig velger å pumpe leppene full av all verdens "mirakel-stoffer", så vær så god, - bare la dem gjøre det! En ting er i hvert fall sikkert, - Noen ekte rollemodell for barn og unge er de iallfall ikke! 

 Det er et fritt land, og man velger fritt hva man vil skrive på bloggen sin. Men om man vet at man har mange unge lesere, og er et stort forbilde for mange av disse, burde man tenke seg godt om før man publiserer den type bilder og informasjon.  

Mange som vurderer leppe forstørrelse, er likevel "fornuftige". De gjør grundig research, og får den medisinske, faglige vurderingen fra "objektive" leger som oppriktig vil det beste for pasientene sine, i motsetning til "kjøpt og betalt"-bloggere og enkelte "Plastic Fantastic" klinikker, hvor både moralen og etikken er på vei nedover, i fritt fall. 

Så får de, etter nøye vurdering av informasjon, priser, risiko osv, - ta det frie valget sitt selv, - om de er villige til å ta sjansen på eventuelle komplikasjoner (infeksjoner, hevelse, steinharde, ru lepper osv) og om de er villige til betale i dyre dommer for å være noe de egentlig ikke er.

Jeg har forståelse for at mange synes det er vanskelig å takle alt kroppshysteriet og skjønnhetspresset. Men jeg mener likevel at det blir helt feil når man gir etter for det, og stadig flytter grensene ettersom skjønnhets-tyrani strikken tøyes mer og mer. Da følger man bare resten av andeflokken, og er selv med på å støtte opp om hysteriet. Man må selv finne ut hvor ens egen grense går, og hva man anser som akseptabelt. Man må selv sette grense for hvor langt strikken skal tøyes, og når det er på tide (eller overtid) å si stopp. 

 Men likevel, press på kropp / utseende og følelse av utilstrekkelighet satt til side. - Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen likevel velger å gå til det drastiske steget og forstørre leppene sine!!

Det er såå mange naturlig pene og søøte jenter der ute med helt naturlige, normalt store lepper, og samtlige av disse jentene er myye finere enn alle disse tåpelige, fake "Duckface`ene" tilsammen! 

Til alle dere jenter med naturlige lepper..:

Dere er kjempefine, akkurat slik som dere er! 

Og til alle "Dolly Duck"-faces..:

!!!

Little Treasures

My new jewlery for spring and summer.. <3

Jeg lurer på når jeg kommer til å vokse av meg alt som er søtt og rosa..? ;) Snart 30 eller ikke, det ble iallfall matchende lyserosa hjerteformet ring og øredobber.

..med matchende rosa smykke.. ;)

En liten, søt og yndig ballerina.. <3 Et av favoritt-smykkene mine for tiden. =)

Elsker denne sommerfugl ringen! Den er så søt og romantisk. =)

Bridal Alliance Ring. Denne ringen er jeg veldig glad i. Jeg hadde egentlig make fra før av, men noen av stenene datt ut (!), så da ville jeg ha en ny og fin en, med alle stenene i behold.

Matchende øredobber og armbånd med perler, "diamanter" og blomster.

Øredobber i lys korall. Litt atypisk meg, men gøy med ting som er litt utenom det man vanligvis pleier å bruke. =)

Øredobber i muted mint-grønn med blomster-motiv.

Perle-smykke i nude, brunt og korall.

Kurvflettet smykke-anheng med korall-farget sten og små diamanter.

Santorini insp. ring. <3 Åh, denne er så fiin! Synes denne litt mer nedtonede varianten er mye finere enn den svære, rådyre kollossen av en YSL-ring som mange jenter valser rundt med for tiden.

Greek Goddess Ring. <3

Bead necklace i korall-brunt (fargen er annerledes i virkeligheten, ikke søren om jeg fikk kameraet til å gengi sånn noenlunde riktig farge). =S

<3

I seng med Mc. Dreamy

Jeg hadde en utrolig merkelig drøm i natt. Jeg drømte at jeg var på rundreise et sted, og sjekket inn på et slags motell. Jeg reiste med noen småunger på slep, som drev og sprang rundt og lekte, og hyylte og småkranglet hele tiden. Da jeg endelig hadde fått alle ungene inn på rommene deres, gikk jeg sliten opp på mitt eget hotell-rom og la meg til å sove.

Når jeg våkner midt på natten oppdager jeg plutselig at det ligger en mann ved siden av meg. Når jeg ser nærmere etter er det Mc Dreamy / Derek (Patrick Dempsey) fra Greys Anatomy. Han legger seg inntil meg, med haken begravd i nakkegropen min, omtrent som på dette bildet..:

Så begynner plutselig hjertet mitt å banke. Det galopperer, fortere og fortere, og banker så hardt at jeg blir redd for at hjertet mitt plutselig skal hoppe ut av brystet. Til slutt får jeg hjerteflimmer, og skjønner at jeg er iferd med å dø..

Da våkner jeg.

Jeg ser forvirret ut i luften, og puster lettet ut at det bare var en drøm. Så snur jeg meg og får øye på kjæresten min som ligger der så fredfullt ved siden av meg. Han kryper tett inntil meg, begraver haken i nakkegropen min, og legger armene sine beskyttende rundt meg. Hjertet mitt gjør et lite hopp av lykke, før jeg døser av, i armene til (min) Mc. Dreamy.

<3

Maks Uflaks

Mens noen har gullhår og firkløvere voksende ut av ørene og diverse andre steder, sliter andre litt mer med flaksen, eller rettere sagt uflaksen, sin..

Jeg kom meg riktignok gjennom fredag den 13. uten noen uheldige hendelser. Isteden kom uhellet 12 timer forsinket.

Først klarte jeg å miste barberhøvelen i dusjen, så den fløy igjennom luften og landet oppå tommel fingeren min og "shavet" av et godt stykke hud, så jeg begynte å sil-blø.

Kløne-pøna meg! =S

Når jeg omsider hadde fønet håret og sminket meg, skulle jeg ut på kjøkkenet etter litt drikke. Da klarte jeg å stumpe i Adidas tøflene til typen min, så jeg gjorde et lite ufrivillig svev igjennom lufta..

Jeg klarte selvfølgelig å lande oppå tippen av den ene stortåen, av alle ting! Omtrent som en ballerina som danser "en pointe" (danser på tåspissene), bare myye mindre grasiøst, hehe! ;)

Og siden jeg ikke har "en pointe" ballerina sko med forsterkning i tåpartiet, kan du vel tenke deg hva som skjedde da jeg landet på stor-tåa med hele min kroppsvekt..??

Nettopp. Jeg "tråkket over" med stor-tåa! Att det går an!! Er det mulig å være såå klønete..?!! Det gjorde skikkelig vondt, og det kom en særdeles høylydt og saftig lekse med mindre fine ord som jeg ikke skal gjenta her, men som sikkert hørtes langt oppi nabolaget, siden baderomsvinduet mitt stod på vidt gap.

Den lite grasiøse landingen min har antagelig sett noenlunde slik ut..

Det så sikkert ganske komisk ut, men akkurat da syntes jeg ikke det var morsomt i det hele tatt! Det gjør vondt i tåen fremdeles, den er øm og småverker. :-/

Det tragi-komiske var at jeg egentlig holdt på å gjøre meg klar til å dra på skøyter. :-/ Men med en verkende tå, er det lite lurt å stå på tå i masse piruetter og drive å hoppe og sprette rundt på isen. =(

Jeg har ikke fått stå på skøyter på over 1 måned. =S Først kom den kraftige forkjølelsen og ødela alle planene om masse påske-skating, og nå når jeg endelig hadde fri-helg og var blitt frisk igjen, og hadde gledet meg til mange piruetter og hopp på isen, klarte jeg å tråkke over med tåen (hallo!)..

Så nå sitter jeg her hjemme i stua, delvis handikappet. ;)

En ting er iallfall sikkert, - jeg har ikke gullhår i rævva! (..eller noen andre steder, for den saks skyld!).

Noen andre isprinsesser som har gjort en ufrivillig "en pointe"..?? ;)

Hvordan har helgen deres vært så langt..? Bedre enn min, håper jeg! hihi ;)

SNØ !!!

Selv om jeg savner snø og is allerede (og vi bare er kommet til midten av april!), så er det ikke snø og is i direkte forstand dette innlegget skal handle om..

Men som navnet tilsier, er designet inspirert av vinter, snø og is.. <3

Jeg snakker selvfølgelig om smykke kolleksjonene til SNØ of Sweden! =) Dersom man har bladd igjennom hele sortiment-katalogen til SNØ, vet man at de har et helt enormt utvalg (man kan bli svimmel og forvirret av mindre! hihi). Så med andre ord burde det være noe for enhver isprinsesses smak, skulle jeg tro! ;)

Designet varierer mye mellom kolleksjonene, og det er ikke alt som minner like mye om vinterdager med trygg, blankpolert skøyte-is og rim på skøytejernet. Men mange av smykkene ser ut som om stenene kunne vært hogget direkte ut av skøyte- isen, og foreviget på et halskjede. <3

Jeg valgte tilslutt et halskjede, armbånd og øredobber (fra samme serie) med stener i samme farge. Stenene har en nydelig isblå farge som minner veldig om jomfru-isen en kald og klar vinterdag. Du vet, den blå-grå, blankpolerte stål-isen man får når det er 10 minusgrader og bakken er helt fri for snø. Nydelig! <3

Smykke..:

Armbånd..:

Øredobber..:

Smykket har i utgangspunktet en ganske lang lenke, men kjedet er justerbart, og det er også mulig å snurre det to ganger rundt halsen, så man også kan bruke det som et kort, to-kjedet smykke. =)

*Im not just an Ice princess, - Im also a Snow Princess*

Hihi ;)

Hjernen er alene

En svært sårbar og ærlig strofe.

Man er alltid alene med seg selv og sine innerste tanker og følelser, samme hvor mange folk vi omgir oss med og har rundt oss. Det er slik det skal være. Slik det er ment å være.

Det er mange tanker, følelser, opplevelser osv. som vi (heldigvis!) kan dele med andre mennesker, men det er også et "hemmelig, indre rom" i oss selv, som bare er "vårt eget", og som ikke deles med noen andre (og som det ikke er meningen at skal deles med noen andre), ikke engang våre aller nærmeste, annet enn oss selv. Og noen ganger kan akkurat det føles ganske så ensomt. Det beste er å ikke gruble for mye på det, har jeg funnet ut. For jo mer man grubler over det, jo sterkere blir denne uhåndgripelige ensomheten.

Lenge har jeg gått og "ventet" på at noe (eller noen) skulle få denne ensomheten til å forsvinne. Ettersom årene har gått, har jeg slått meg til ro med at denne ensomheten sannsynligvis alltid kommer til å være der, at den aldri kommer til å forsvinne, uansett hvilke valg jeg tar, uansett hva som skjer i livet mitt.

Ensomheten ligger der som kontinuerlig følelsesmessig bakgrunnsstøy. En slags emosjonell høyfrekvent tinnitus, som man ikke merker noe særlig til midt oppi hverdagens travle, strabasiøse oppgaver, men som enkelte ganger kan bli nærmest øredøvende når det er stille og man har stoppet opp og ligger der alene med tankene sine.

Jeg tror alle opplever ensomhet fra tid til annen, uansett hvor stor (eller liten) omgangskrets man har, uansett hvilken personlighet man har (om man er åpen og utadvent, eller stille og beskjeden). Jeg tror ikke at det nytter å kjempe imot denne ensomheten. Man må bare "akseptere" den. Akseptere at den er der, prøve å "slå seg til ro" med den og bli "venn" med den, snarere enn å bekjempe den.