Min lille Hjerteknuser

Her er det svært dårlig med blogging for tiden (beklager så meget til mine hele to faste lesere! hehe ;) ..).. Min sporadiske blogging skyldes vel egentlig enkelt og greit det faktum at jeg har vært helt tappet for energi og tiltakslyst den siste tiden. 

På nyåret fikk jeg en kraftig halsbetennelse, og det tok flere uker etter det igjen før formen kom tilbake til det normale. Og ikke før var jeg blitt ordenlig frisk igjen, før den umistelige lille engelen min, min lille kosegutt, min lille hjerteknuser Fluffy Einstein, ble sykere og sykere, og tilslutt segnet om og døde i armene mine midt på natten 27. februar. *Snuufs!*

Siden det har verden stått stille, rett og slett. Jeg hyylskreik da han segnet om, og jeg kjente kroppen hans ble kald og det lille hjertet hans stoppet og sluttet å slå. Jeg hulket høylydt og hyperventilerte, følte som om jeg var midt i et mareritt i våken tilstand, og klarte ikke fatte hvordan verden kunne være så hinsides onskapsfull.

Dagen etterpå hadde jeg heldigvis fri (og dagen etterpå der igjen fikk jeg heldigvis permisjon fra jobb), og godt var det, for jeg klarte ikke noe som helst de neste dagene. Jeg brøt helt sammen, bare grein og grein, hyperventilerte, sovnet av med dundrende hodepine, våknet og fortsatte å grine og grine igjen. Tårene bare fortsatte å strømme og flomme helt ukontrollert. Jeg prøvde å si til meg selv "Ta deg sammen nå!!" alt jeg kunne, prøvde slå meg selv i fjeset og bite meg i tunga. Og like lite hjalp det, - tårene bare fortsatte å flomme, så mascaraen randt i dystre, svarte elver nedover kinnene mine. 

Tilslutt slapp jeg bokstavelig talt opp for tårer. Jeg fortsatte å grine og grine, men det kom likevel ikke så mye som en tåre. Istedet fikk jeg forferdelige hovne øyelokk, og rød, irritert, eksem-liknende hud. Og jeg bare fortsatte å grine og grine (uten tårer), til jeg sovnet med blytungt og verkende hode igjen.

Og søvnen var ettelengtet og meget velkommen. For når man sover, kjenner man ikke smerten som jager igjennom kroppen i våken tilstand. Når man sover får man en sårt trengt og etterlengtet pause fra alt det fæle, triste og vonde. Så jeg sov. Og sov og sov. Mye pga av at jeg faktisk var helt utslitt og virkelig trengte all søvn og hvile jeg kunne få. Men like mye for å få en pause fra det smertefulle og uutholdelige savnet av den lille dyrebare hjerteknuseren min.

Jeg blir oppriktig fornærmet, irritert og en smule forbannet når folk bare ler og smiler, rister på hodet og vifter avfeiende med hånda og sier at "det var jo bare en kanin". (Jeg lurer på hva folk hadde sagt dersom  man dro samme frasen i en vanlig begravelse, "det var jo bare filletanten din".. "det var jo bare fetteren din", "det var jo bare bestemoren din" e.l.). Da tenker jeg pipen hadde fått en annen lyd!!! 

Jeg synes det er helt utrolig hvor korttenkte, smakløse, små-kyniske, avflatede, uempatiske og lite emosjonelt intelligente enkelte folk kan være! Tenk å si noe slikt! Tenk at et voksent menneske kan finne på å si noe så ufølsomt, rett etter at man har mistet sin lille dyrebare hjerteknuser av en pels-klump som man var så uendelig ufattelig glad i!!! 

Jeg blir rett og slett fly forbannet!! :-#

Jeg bryr meg katta om at andre folk kanskje synes dette virker rart eller en smule overdrevet eller overdramatisk. Jeg tviler ikke et sekund på at mange folk der ute i verden mest sannsynlig ser på både min egen og andre kjæledyreglade menneskers liknende reaksjon på tapet av sine kjæledyr som en smule tragisk og veldig overdrevet, og jeg har mer enn en gang fått erfare hvordan enkelte mennesker ser litt ned på deg og oppfatter deg som litt sær, stakkarslig og/eller svak, og i en litt oven-ifra-og-ned-holdning "synes litt synd på deg" fordi man knytter seg sånn til kjæledyrene sine, og får den reaksjonen man får når de går bort.

Vel, da har jeg bare følgende å si tilbake:  Jeg er uendelig glad for at jeg ikke er så kynisk og avflatede som disse menneskene. Jeg er uendelig glad for at jeg fremdeles er såpass empatisk, ukynisk og uherdet at jeg fremdeles har evne til å få den reaksjonen jeg får, og for at jeg er et menneske som har evne til å knytte meg sånn til dyr og bli så ufattelig glad i dem, bry meg om dem og føle en sånn glede over og ha omsorg for disse små skapningene. (Jeg vil påstå at dette er langt mer sympatiske trekk og gode egenskaper å ha enn å trekke på skuldrene og si "det var bare en kanin").

Jeg håper for alt i verden at jeg aldri blir et menneske så uempatisk, små-kynisk, og emosjonelt avflatet at jeg bare står der og ler av det hele og i tillegg presterer å si "det bare var en kanin". Jeg håper så inderlig, for alt i verden, at jeg aldri aldri, aldri blir et slikt menneske. For, om jeg skal være ærlig, synes jeg faktisk litt synd på disse menneskene. Det er deres tap, og de aner virkelig ikke hva de går glipp av.. De tragiske, stakkarslige, kyniske menneskene, som er blitt totalt herdet, og ikke lenger har evne til å bli så ufattelig glade i en annen liten levende skapning. Jeg ville ikke byttet med dere for alt i verden!.

Ja, det var kanskje "bare en kanin".. for andre..

Men for meg var lille Einstein helt unik og uerstattelig. Han var min lille engel. Min lille kosegutt. Min lille sussebass. Min lille øyesten. Min lille hjerteknuser. 

Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg var helt solgt i det samme sekund som jeg så ham inne i innhengningen utenfor dyrebutikken. Jeg tok et eneste lite blikk på ham, og visste med en gang at han var ment for meg og at akkurat han skulle bli min lille søte kanin. Et eneste lite blikk, og jeg oppover ørene forelska, han hadde allerede smeltet hjertet mitt totalt og snurret meg rundt den lille lillefinger-kloen sin. 

Hver morgen startet med at jeg gikk inn på kontoret og åpnet tak-luken i kaninburet for å gi ham frokost (vann og høy). Og hver eneste gang kom han hoppende mot meg, hoppet opp på taket på trehuset sitt, reiste seg opp på to, og strakte det lille søte kanin-fjestet sitt opp mot mitt, mens han gnei snuten sin mot nesen min, som for å gi meg en klem og ønske meg god morgen. Og jeg koste på ham, klappet på det lille bløte rufse-hodet hans og susset hadet på ham, og hadde allerede fått den beste starten på dagen man kan tenke seg. 

Jeg er ikke noe typisk utpreget morgenmenneske eller A-menneske. Og morgengretten og dautrøtt (nærmest komatøs) som jeg er, har jeg egentlig aldri forstått meg på det uttrykket "morgenstund har gull i munn",  før nå. For disse små morgenstundene med Einstein gav et helt unikt lyspunkt og en sånn glede i livet som jeg bar med meg i hjertet mitt videre utover resten av dagen. Og dette lyspunktet fungerte som en god buffer der dagen videre ikke ble noe særlig bra eller så veldig mye å skryte av. Jeg kunne være stresset og fruserert over travle arbeidsdager og klagende kunder. Jeg kunne bli oppgitt over at kjæresten ikke hadde husket brøkdelen av det jeg ba ham om. Jeg kunne bli frustrert over at jeg for n-te gang fikk forkjølelses-fornemmelser etter trening og anstrengelser. Jeg kunne bli oppgitt over alt husarbeid jeg burde gjort, men aldri hadde tid og krefter til å gjøre osv. Og alt dette forsvant som dugg for solen straks Einstein og morgenstundene våre dukket opp på netthinnen min, og jeg istedet tok meg selv i å stå og smile.

Einstein må være noe av det søteste og samtidig noe av det rareste jeg noensinne har sett. Da jeg oppdaget ham utenfor dyrebutikken, var det en hel haug med folk som stod rundt og lo og kommenterte at "han var kjempesøøt" men "så utrolig rar ut" og "liknet en liten grisunge". Og den beskrivelsen var vel egentlig ganske treffende, om jeg skal si det selv. Han var utrolig søøt, med helt hvit pels og lyseblå øyne. Med rosa snute, og rosa-hvite, myke, silkebløte ører, en kjempesøøt hvit liten halestjert, et rufsete "kina-skjegg" og et buste-hode som til forveksling fikk ham til å likne på Albert Einstein. Han hadde ikke det typiske og klassiske kanin-utseendet slik som lille skjønne Vanilla Dulcinea, men for meg var han likevel verdens søteste og herligste!  

Einstein var også så utrolig snill og utrolig tam. Man kunne gjøre hva man ville med ham. Han kom hoppende bort og opp på fanget. Han kunne ligge lenge på magen min og bare kose. Han var supernysgjerrig på kattene våre, og hoppet gjerne bort for å hilse (mens kattene på sin side ble vettskremt, og løpte og gjemte seg). ;) Han slukte Metacam medisinen sin (servert på salatblad) omtrent som om det skulle vært de beste godteriene i hee verden. Og da han ble dehydrert drakk han lydig rett fra sprøyten som jeg "matet" ham med, og suttet på den helt av seg selv. Aller søtest var han når han hoppet rundt ute på gressplenen eller i lekegrinden på gulvet hjemme i stua. Da kom det en serie med super-herlige binkies (luftige svev / hopp i lufta hvor han halvveis snurret rundt samtidig). Og jeg lover deg, at den dagen du for første gang ser kaninen din binke lykkelig bortover gulvet, da vil hjertet ditt virkelig hoppe av glede, - garantert! 

Jeg har alltid vært særdeles, helt utrolig hinsides glad i dyr. Og ikke bare for en måned eller to, i motsetning til mange andre, både voksne og barn, som fort mister interessen så snart kjæledyret er blitt voksen og man har blitt vandt til å ha dem rundt seg. For jeg er rett og slett helt uendelig glad i kjæledyrene mine. Jeg bruker mye av tiden min på dem og sammen med dem, og et liv uten kjæledyr er for meg rett og slett helt utenkelig. De gir så fantastisk mye glede, og er der alltid for deg, og gir alltid uendelig med glede og trøst, uansett hva som foregår i livet ditt ellers. Man kan stryke på eksamen, ha en dårlig dag på jobben. Man kan ha problemer med helsen, og skikkelig nedtur på trening. Man kan krangle med kjæresten, og være familiens skuffelse, - og uansett hvor ustabilt og bra/dårlig livet måtte være ellers, - Kjæledyrene er der alltid for deg, og gir uendelig masse ubetinget, uoppfordret, ren og ekte glede! 

Så for meg var lille Fluffy Einstein langt i fra "bare en kanin". Jeg fornærmer nok sikkert mange der ute når jeg nå sier at jeg var minst like glad i Einstein som et faktisk levende menneske. Og reaksjonen min på at han nå er borte for alltid, er like voldsom og kraftig som om det var et menneske, et familiemedlem, som hadde gått bort. For noen kan dette kanskje virke veldig rart og kanskje t.o.m. litt fornærmende (?), men for meg som er så uendelig glad i hjerteknuserne mine, faller dette meg helt naturlig, og det viser bare hvor uendelig glad jeg faktisk var i den lille herlige go`gutten min.. 

Jeg visste jo at jeg var veldig glad i ham, men det kom likevel som en overraskelse at jeg faktisk var enda mer glad i ham enn hva jeg noensinne kunne forestilt meg på forhånd. Det er helt utrolig hvordan en sånn herlig liten skapning kan snurre deg rundt lillefingen sin og smelte hjertet ditt totalt. Og hvordan en sånn liten krabat kan etterlate et så stort og enormt tomrom. Selv 3 uker etterpå sitter tårene løst og gråten enda i halsen. Alt jeg vil og ønsker er få ham tilbake, så jeg kan gi nesen min mot snuten hans igjen, en siste gang, og se inn i de herlige lyseblå øynene hans, stryke over de varme, bløte, rosa-hvite ørene, susse ham på kinnet, og klappe på det rufsete bustehodet hans. 

Hver morgen når jeg våkner (i øyeblikkene mellom søvn og våkenhet,) tror jeg fremdeles at lille Einstein sitter der inne i buret sitt, og venter på frokost og den lille kosestunden vår. Og når jeg omsider våkner ordentlig, -  og innser at lille Einstein er borte for alltid og aldri vil komme tilbake til meg.. da presser tårene på igjen, og jeg får bare lyst til å legge meg ned i sengen igjen, dra dyna over hodet, gå i hi og sove åtte måneder i strekk fremover, og ikke våkne før alt dette triste har sluppet taket..

En liten og mager trøst midt oppi alt det triste, er likevel tanken på at lille Fluffy Einstein nå er gjenforent med sin bestevenn og utkårede Vanilla Dulcinea, hvor de sammen hopper rundt med hverandre på de evige gressmarker og spiser all den salaten og alle gulrøttene du kan tenke deg. Det er en fattig trøst å vite at de i skrivende stund er gjenforent med hverandre, hopper glade og fornøyde rundt og leker med hverandre, vasker på hverandre, sover innil hverandre (og noen ganger oppå hverandre), akkurat slik som de har gjort hele tiden, helt fra de var bittesmå baby-kaniner..

Lille Fluffy Einstein og Vanilla Dulcinea..

Jeg er så uendelig ufattelig glad i dere

og savner dere så uendelig mye..

;-*