A touch of OCD

Helt siden jeg var liten har jeg vært litt rar, små-sær, prippen og pertentlig. Jeg skjønte aldri hvorfor familien lo den gangen veslejenta på 6 år begynte å grine fordi hun hadde fått bittelitt grønske på de fine, nye, hvite joggeskoene sine, eller hvorfor venninnene mine himlet med øynene da jeg en smule små-irritert omplasserte all plastikk-frukten fra hylle 2 til hylle 3 i barbie-kjøleskapet (de visste da godt at frukten alltid måtte ligge på hylle 3??!!). ;)



Da jeg var 9 år, fikk jeg et flunkende nytt kamera. Jeg ble så utrolig glad for denne gaven, og var veldig  redd for at kameraet skulle bli ødelagt, få riper, få vann på seg osv (jeg hadde lest igjennom hele brosjyren som fulgte med, og hadde bitt meg spesielt merke i advarselen om at kameraet ikke måtte få vann på seg!). Så når kameraet ikke var i bruk, oppbevarte jeg det i bobleplasten / plastemballasjen som fulgte med, som igjen ble lagt oppi den tilhørende esken (som igjen ble lagt oppi FotoKnutsen-posen kamerat lå oppi da det ble kjøpt). For hver gang jeg skulle ta ett bilde var det opp med esken fra posen, åpne eksen, av med plastemballasjen, ta bilde, pakke kameraet inn i emballasjen, legge emballasje og brosjyrer ned i esken, og tilslutt esken oppi posen igjen. Og det nyttet ikke, hva enn familien sa, jeg skulle ha kameraet mitt i original-emballasjen!



Ofte når bestemor Svanhild og bestefar Karl passet meg når foreldrene mine var på jobb, pleide jeg å late som om jeg var Askepott. Men jeg gikk ikke rundt i rosa kjole med tiara på hodet e.l. Nei, jeg satt på gulvet med en haug av ris og erter foran meg (som sybolisete linsene og bønnene i Askepott-filmen), og sorterte hver eneste lille ert og hvert eneste lille riskorn, til absolutt alt lå separert i to forskjellige hauer.

Jeg har alltid vært ganske sta og egenrådig, en bestemt liten jente som ville ha tingene på sin egen måte. Da jeg var 7 år fikk jeg 7 sjarblonger i ulike farger, og disse ble flittig brukt av jenta som elsket å tegne og fargelegge. Det var alltid et styr å pakke dem sammen igjen, for sjarblongene skulle ligge i en bestemt rekkefølge, i et spesielt fargemønster (hvor fargene ble plassert etter rekkefølgen av regnbuefargene). Hvis sjarblongene av en eller annen grunn hadde blitt lagt i en annen rekkefølge / en annen fargekombinasjon, plaget det meg, og jeg fikk det ikke ut av hodet. Jeg kunne gå og tenke på det, og det lå hele tiden og naget i bakhodet, helt til jeg jeg bare måtte gå tilbake på rommet mitt og legge dem i den riktige rekkefølgen igjen. 

Slik var jeg i grunnen med tusj-pennene mine også. De lå alltid i en bestemt farge-rekkefølge i plast-etuiet sitt, og jeg ble oppriktig irritert på venninnene mine dersom de la tusjpennene tilbake på feil plass (og jeg rettet på dem, selvfølgelig).

Jeg kunne ha litt rekkefølge-hysteri i matveien også. Jeg var ganske kresen, og spiste stort sett alltid det samme på skivene mine; Mills Ekte Majones (det måtte være denne majonesen!), salat, kokt skinke eller hamburgerrygg, agurkskiver, og evt. paprika eller tomat på toppen. Jeg la alltid dette pålegget på skivene i akkurat denne rekkefølgen. Dersom mamma e.l. laget ferdig skiver til meg, og agurken en dag plutselig befant seg under skinken eller salaten, fikk jeg en urolig nagende følelse, og det gav seg ikke før jeg hadde modifisert frokosten, og lagt agurkskivene oppå skinken igjen (der de egentlig skulle ligge!). 

Får du noen trang til å rette på blyanten..??

Jeg har aldri vært den som dusjer 3 ganger for dagen, eller vasker hendene 4 ganger i timen. Jeg har heller aldri vært noe redd for smuss og støv, svette, urin, bakterier osv. Men jeg har lenge hatt en greie med å vaske hendene i 2-3 omganger når jeg har vært på toalettet. Det er ikke sånn at jeg må vaske meg et bestemt antall ganger e.l., men jeg føler at jeg ikke blir "ren" nok på hendene etter bare 1 omgang med såpe, så jeg tar alltid en ekstra gang eller to (omtrent som når man vasker håret. Alle frisører vasker jo håret 2 ganger, - første gang for å få bort fett, smuss og build-up av produkter i håret, - andre gang for å få håret til å føles skikkelig "friskt og rent ut"). 

Jeg er også ganske up-tight når det gjelder orden og symmetri i forbindelse med sitteplasser, både på kino, konserter, teater osv. Jeg vil helst sitte akkurat midt på midten i salen. På midterste rad, på midterste setet. Ok, det går fint å sitte et par-tre-fire seter til siden for midten, eller to-tre rekker foran eller bak. Men hvis de beste plassene er opptatt, og jeg begynner å havne for langt utpå siden eller for langt foran eller bak, - da går jeg ikke, og bestiller heller billetter til en annen dag, hvor de beste setene (symmetri-setene) fremdeles er ledig. ;)

Jeg har også andre små finurlige forunderligheter. Som f.eks. at jeg samler på mange ting, og at jeg har litt vegring for å kaste noe (det kan jo hende at jeg muligens får bruk for det en dag?? - Og det gjør jeg jo som oftest, faktisk!). Jeg samler bl.a. på pappesker. Jeg har skikkelig pappeske-mani! Når jeg har bestilt  nye sko e.l, og det kommer en pakke i posten, klarer jeg som oftest ikke å rive esken og bosse det i papp-containeren. Istedet lagrer jeg dem på loftet. Bittesmå pappesker er pakket inn i større pappesker, som igjen er pakket inn i enda større esker. ;)  Og typen klager over eskene som tar opp mye plass (og dette med rette, kanskje). Men hva skjer rundt ved juletider?? Jo, jeg har masse pappesker som står klar til innpakking av alle julegavene våre (man må jo pakke inn i esker så klart, hvis ikke kan jo andre knipe på pakkene, og muligens finne ut hva det er for noe!). Og hva gjør typen? Jo, - da kommer han luskende og spør om jeg ikke har noen pappesker som han kan få låne og pakke inn i.. ;)

Jeg har så og si aldri vært usikker på om jeg har låst ytterdøren, glemt å skru av komfyren osv, og jeg har aldri følt noe beov for å sjekke for 15. gang om brannalarmen virker. Men enkelte ting dobbelt-sjekker jeg innimellom. Jeg kan f.eks. sjekke beløp, kid-nr osv 2-3 ganger før jeg trykker inn pin-koden på nettbanken min. Noen ganger tar jeg dobbeltkontroll på meg selv i FarmaPro, og sjekker 2-3 ganger at vare-nr stemmer og at antall ml vann som skal tilsettes miksturene er riktig.

I motsetning til mange andre, har jeg egentlig aldri hatt noe problemer med å gå under en stige. Men av og til da jeg gikk hjem fra barneskolen, var jeg nesten på gråten de gangene jeg ikke rakk å løpe opp alle trappetrinnene til bestemor før en bil kjørte forbi. Jeg hadde nemlig fått det for meg at det ikke måtte kjøre noen bil forbi mens jeg gikk i trappene, for ellers ville det komme til å skje noe fryktelig.

Den samme tanken surret i hodet mitt de gangene jeg skulle gå over et fotgjengerfelt. Jeg måtte passe på å tråkke på de hvite strekene i overgangsfeltet, for å tråkke på de sorte asfalt-strekene betydde ulykke (hvitt var sybolet på det gode, svart var symbolet på det onde, og tråkket jeg på de onde strekene, ville det komme til å skje noe forferdelig).

Ofte gikk det en liten støkk igjennom meg de gangene jeg så at det gikk en svart katt over veien (jeg løste imidlertidig problemet med å lukke øynene mine mens jeg gikk bortover veien. For så lenge jeg ikke ser med mine egne øyne og er vitne til at den svarte katten går over veien, så kan det vel ikke skje noe ille vel..? Jeg mener, jeg kan jo da ikke med 100% sikkerhet vite at katten virkelig gikk over veien.. kanskje den gikk omveien, hele veien rundt..?). ;)

Idag tråkker jeg både på de hvite og de svarte strekene, og fullt av biler kjører forbi i veien mens jeg går opp trappen på vei til bestemor og bestefar. Pennene mine ligger i hulter til bulter, jeg har en rotete leilighet, og jeg ser svarte katter krysse veien både titt og ofte.

Men jeg unngår om mulig å tråkke på kumlokkene i veien rett nedenfor leiligheten vår, etter å ha hørt skrekk-historier om folk som har ramlet ned i kloakken. Fortinnsvis går jeg til høyre for disse lokkene (for hver gang jeg har passert disse kumlokkene på venstre side, har jeg hatt en usedvanlig vanskelig og dårlig dag på jobb).  Av samme grunn kaster jeg alltid brukte q-tips med svarte mascara-rester før jeg går ut døra om morgenen. For de få gangene jeg ikke har gjort dette, ble det en superdårlig dag hvor absolutt alt gikk riv ruskende galt.  

Alle har vi vel hatt en mild form for overtro, tvangstanker og tvangshandlinger av en eller annen sort. Noen mer enn andre. Noen tanker mer forstyrrende på hverdagslivet enn andre. Det kan kanskje være vanskelig å skille hva som er milde, "helt normale" former for tvangstanker, som de aller fleste har fra tid til annen, og når det faktisk bikker over i OCD (tvangslidelser), og får innvirkning på livet ditt og virkelig blir et problem. 

Går man på de hvite stripene innimellom, vasker hendene en ekstra gang, har Antibak med seg til enhver tid i veska, e.l., så er nok dette mer normalt enn hva man kanskje skulle tro. Hvis man derimot går rundt med en rastløs, ubehagelig, nagende uro-følelse store deler av døgnet, hvor disse tankene stadig interfererer med dagligdagse gjøremål, og uroen i kroppen bare kan midlertidig lindres ved å sjekke komfyren for 20. gang, vaske hendene 10 ganger i timen e.l, har man man krysset fotgjengerfeltet og gått på de svarte stripene fra "mild superstition" til "Obsessive compulsive disorder". Spørsmålet er, hvor går egentlig grensen..??

Har dere noen form for tvangstanker..??