The end of an era

De siste månedene har tatt så og si alt jeg har hatt av krefter. Når det skjer omveltende, overveldende ting i livet ditt, snur det opp ned på hele tilværelsen, og nærmest suger ut alt av overskudd, pågangsmot  og livsgnist som er til overs inni deg. 

Jeg gikk direkte fra å være masterstudent til nyutdannet farmasøyt, ut i fulltidsjobb "over natten", bokstavelig talt. Dvs. rett fra avlagt master-eksamen (og alt det stresset det medfører og innebærer), og rett ut i jobb et par dager senere. Uten noen ferie-dager i mellom. Uten en liten uke eller to til å slappe av, roe ned, hvile ut,  komme til hektene og hente seg inn igjen.

Og ja, jeg er en smule bortskjemt som kan sitte her og "syte" over å ha vært så heldig å få jobb før jeg engang var offisielt ferdig med studiene. Mange mener nok at jeg har vært ufortjent heldig siden jeg kunne gå direkte ut i jobb etter avlagt eksamen. Og for sikkerhet skyld, - jo og ja, jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært, og jeg er kjempeglad og takknemlig for at jeg i det hele tatt har en så fin jobb som jeg trives veldig godt i.

På en annen side, - det å gå fra den "kjente, kjære, gode, gamle student-tilværelsen" og ut i "det nye, ukjente, uutforskede, litt småskumle arbeidslivet", er en stor omveltning i livet for de fleste vil jeg tro, og noen vil nok kanskje føle denne overgangen som ganske overveldende. Da er det kanskje ikke så rart at man blir litt sliten av det hele..?


Jeg synes det er veldig kjekt å jobbe, tjene egne penger, slippe lekser når jeg kommer hjem om ettermiddagen, slippe eksamens-nerver og stress med innleveringer, journaler, fremføringer osv.
Men samtidig savner jeg den friheten jeg hadde da jeg var student:


Jeg savner de dagene jeg våknet i senga og det var minusgrader, surt og kaldt ute, og det sluddet og blåste noe helt forferdelig så det uulte rundt hushjørnet. Og jeg liggende der i senga, bare bestemte meg der og da for å skulke forelesningen og bli hjemme isteden. Jeg skrudde av vekkerklokka, snudde meg i senga og krøp inntil kjæresten min for å varme meg. Hev dyna over hodet, og sovnet til den koslige, søvndyssende vinden, mens jeg kjente hvor utrolig godt det var å bare ligge der under dyna, og vite at jeg kunne sove så leeenge jeg ville, og ikke trengte å dra ut i det ufyselige ruskeværet.

Slik kan jeg ikke holde på nå lenger. ;) Nå må jeg opp når den fæle vekkerklokka ubønnhørlig begynner å hyle, enten jeg vil eller ei, uansett hvor dårlig vær det er ute. Jeg har flere ganger tenkt på vei til jobb i øsende regnvær, isende snøstorm osv, at "på slike dager burde det ikke vært LOV å gå på jobb!! På slike dager burde alle vært pålagt å holde seg hjemme, innendørs, i senga, under dyna, - hele dagen!". ;)


Jeg savner de dagene hvor jeg bare hadde "en forelesning her og en forelesning der" og jeg var ferdig for dagen klokka 12, og kunne dra og skate rett etterpå, opptil flere ganger i uka (og hvor jeg at på til da kunne velge om jeg ville skate utendørs eller i ishall). 

Den tilværelsen er nå blitt en saga blott. Ishallen stenger kl.16, og jeg slutter som regel på jobb i 16-17-tiden. I helgen er det ofte andre ting som står på agendaen (familie-besøk, middags-besøk, å få tatt igjen kles- eller hus-vasken man ikke fikk unnagjort i uken osv). Skøyte-banen utendørs har riktignok åpent et par kvelden i uken, men disse kveldene har det stri-regnet 99% av gangene (det har vært et helt ufyselig vintervær i år, kan ikke huske sist det har regnet så mye vinterstid). =(


Jeg savner de gangene da jeg ble syk, og bare kunne bli hjemme fra skolen sånn helt uten videre, uten alt styr og stress med egenmeldinger og sykemelding. Før, hvis jeg ble syk, var det jo bare til å droppe forelesning, labøvelser el, og bli hjemme! Da kunne man ta seg god tid til å bli ordentlig frisk igjen og få tilbake energi og overskudd, før man tok igjen det tapte.

Nå må jeg tvinge meg opp av sengen og på jobb, uansett hvor dårlig jeg er, uansett om migrenen dundrer i hodet mitt, eller feber-frys`en herjer og influensaen verker i kroppen (jeg kan jo ikke la apoteket stå uåpnet klokka 10, i mangel av en farmasøyt, bare fordi jeg våknet med influensa som kom like brått som julen på kjerringa. Så da er det ikke annet å gjøre enn å dra seg avgårde på jobb). Som om man ikke er sliten fra før av, - man blir iallfall ikke bedre av å være på jobb når man er syk!!    


Jeg savner studie-dagene og andre ekstra fri-dager. Disse dagene var gull verdt når man var kjempesliten. Noen dagers fri og hvile, og man følte seg som et nytt menneske og var klar for nye labøvelsser og studie-økter igjen.

I arbeidslivet er det svæært få fri-dager,  og bare 5 uker lønnet ferie (som er spedt ut på hele året). Jo, vi har jo noen dager her og der, vi som alle andre, f.eks. fridager i påsken, 1. mai, 17. mai osv. Men likevel, - vi har ingen 2 måneders sommerferie lenger som da vi studerte, og ingen høstferie eller vinterferie som da vi gikk på ungdomsskolen og videregående. 


I retrospekt synes jeg det er utrolig komisk, nesten på grensen til det latterlige at skole-elever på ungodmsskole/videregående-nivå kan klage slik over skolen, alle leksene osv. Ja, dere; gå på skole er krevende, og man må jobbe hardt og jevnt og trutt. Men dere vet likevel ikke hvor godt dere egentlig har det. Synes dere leksene på ungdomsskolen / videregående er ille..?? Bare vent til dere kommer på universitetet! Leksene på ungdomsskole/videregående er jo rene "kose-lekser" i forhold!! ;)  Og på universitetet er det mer som skal leses og læres, på kortere tid, - og man har likevel langt færre fridager (og ofte brukes disse fridagene på lekser, journaler, eksamens-pugg osv.)! Og når man omsider kommer ut i arbeidslivet og i full jobb, må man på jobb, hver eneste dag (og helger og fri-dager går med til å vaske huset, rense sluket, klippe gressplenen, lage middag, handle inn mat, kjøre ungene på trening, hjelpe motvillige unger med lekser osv). Man har så og si aldri fri lenger! ;)   Så nyyt tiden på ungdomsskolen og på videregående mens dere kan! hihi ;)   En liten digresjon der! ;) 


Jeg savner en sjelden gang de enkle, bekymringsløse dagene uten ansvar. Da det ikke var så nøye om man gjorde en liten regne-feil, eller glemte å  skrive "husk munnskylling" på Seretide-etikettene (for som praksis-student hadde man jo alltid et sikkerhetsnett av farmasøyter som oppdaget eventuelle feil under farmasøyt-kontrollen). 

Nå er det plutselig jeg som skal ta kontroll. Både på meg selv og andre. Og skjer det en feil, (feil som i verste fall kan få alvorlige helsemessige konsekvenser), er det jeg som står ansvarlig. Og det mest skremmende er at, feil vil skje, før eller siden. Vi er bare mennesker. Uperfekte og høyst feilbare. Og som pappa sier;  Der hvor mennekser er med i bildet, vil det før eller siden skje feil.  =S  (Og nei, jeg synes egentlig ikke det er noen som helst form for trøst at andre farmasøyter, som har jobbet i mange år, også har gjort feil innimellom fra tid til annen. Det setter bare en enda større støkk i meg!). ;)


Så, den foreløpige konklusjonen (etter 6 måneder i fulltidsjobb) er,  - 

Jeg trives veldig godt i arbeidslivet,  men er likevel blitt litt "overrumplet" over hvor "fastlåst" en fulltidsjobb er i forhold til studenttilværelsen. Til tross for at man slipper eksamens-stress, lekser osv, - en fulltidsjobb innebærer mye mer ansvar og mindre fleksibilitet og frihet enn studenttilværelsen. Selv om dette er noe man i og for seg er klar over allerede som student, føles det likevel litt overveldende når man kommer ut i fulltidsjobb og faktisk får kjenne alt dette på kroppen. 


På den positive siden; 

Jeg tjener mine egne penger, og jeg får jobbe med det jeg trives med og liker aller best, nemlig legemidler!! (..og alt som følger med..;  indikasjoner, virkemåter, administrasjonsmåte, interaksjoner, sykdommer, tilstander, symptomer, medikamentell og ikke-medikamentell behandling osv). Jeg har alltid vært fascinert av å lese om alt dette, og forhåpentligvis vil jeg aldri få nok eller bli lei. ;)