Da var masteroppgaven endelig innlevert!
Jeg satt oppe hele natt til 2 juli, og skrev og finpusset, før jeg leverte oppgaven inn i åtte-tiden om morgenen, og gikk rett på jobb fra 10 til 17. Jeg var ihjelsliten og totalt utmattet da jeg kom hjem senere på ettermiddagen. Jeg klarte selvfølgelig å pådra meg magevondt dagen etter, så det ble en sykedag hjemme, før jeg begynte på an igjen, rett i 3 ukers sommerjobb.
Det ferdige resultatet..:
Herregud, så liiten den ble!!
Siste del av oppgave-skrivingen har vært veldig kjiip og frustrerende. Siden jeg hadde innleveringsfrist 2 juli, satt jeg og skrev som en gaaal, mens alle andre for rundt og jublet over å endelig ha fått sommerferie. Man blir litt ille til motet når alle entusiastisk forteller om hvor de skal på ferie, om de herlige, varme dagene de har tilbrakt ute i solen osv, når man selv sitter innendørs limt fast i sofaen døgnet rundt, med skrivekrampe, muse-arm og det som verre er. For ikke å miste motet og få totalt sammenbrudd, så jeg det som nødvendig å rett og slett "stikke hodet i sanden", "blokkere ut" resten av verden, og "boikotte" alt annet enn det som hadde med selve oppgaven å gjøre. Jeg husker jeg tillot meg et par små-pauser med sporadisk nett-surfing helt i begynnelsen av innspurten. Det endte som det måtte gjøre, - med små-psykotiske sammenbrudd og et svært labilt humør!
I nettavisene var det nemlig svæære overskrifter om Tone Damli Aaberge som hadde vært på romantisk kjærlighetsferie i Paris og kommet hjem med ring på fingren. Det fikk rett og slett begeret mitt til å flyte over. Jeg ble bare såå motløs over at verden i akkurat det øyeblikket kunne fortone seg sååå urettferdig, - hvor jeg satt der med den fordømte masteroppgaven, og nærmest druknet i skrivearbeid, fagartikler, pensumstoff og førsteutkast, mens "den teite, purunge songdals-jenta" med "påtatt sukker-søthet" for´ rundt og bedyret overfor hele verden hvor en fantastisk ("verdens beste") kjæreste hun hadde og at livet bare var ren og smilende lykke. Jeg fikk lyst til å spy på henne. Beklager (jeg har ikke noe imot Tone i utgangspunktet), men der og da ble Tones sukkersøte, glødende lykke en så stor kontrast i fohold til det master-h... jeg befant meg oppi, at den korte lunta mi rett og slett tok fyr og jeg tente på alle plugger. Jeg tror aldri at hodeputa mi noen gang har fått så mye bank som det den fikk den dagen! ;)
Bedre ble det ikke da jeg noen dager etterpå leste om en blogger som hadde bestilt drømmeferien sin til syden, og som la ut i det vide og det brede om hvor varmt og deilig og romantisk alt var, og at det var mer fantastisk enn hun noengang kunne ha forestilt seg osv. (Og der satt jeg selv og fremdeles druknet i master-arbeid, uten å ha planlagt så mye som en cm ferietur). Da falt jeg rett og slett sammen. Jeg ble så motløs og lei meg. Så fortvilet, sinna, misunnelig, irritert, forbanna, skuffet, små-bitter og frustrert (og var antageligvis innom resten av alle de andre følelsene lagret i registeret mitt).
Ja, jeg vet det, - jeg burde være mer hardhudet og en mer edlere person enn som så! Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært så smålig. Jeg burde ikke bli irritert over andres fryd og lykke, bare fordi mitt eget liv har vært kjiipt den siste tiden. Normalt sett hadde jeg ikke reagert slik heller. Men det føles nesten som om masteren har flådd meg for alt av krefter, tålmodighet, og gode følelser. Den har gjort meg så fortvilet, sinna, irritert, forbanna, frustrert og deprimert. I enkelte øyeblikk har jeg følt at jeg har vært på randen av å klikke fullstendig (og det skal jo ikke flinke piker. De skal være søte og snille, rolige og behersket). Den midlertidige galskapen ble vel heller ikke noe bedre av svært uregelmessige måltider og underskudd på søvn, samt det faktum at jeg er rådhåret (vi rødhåringer er jo kjent for å ha et voldsomt temerament, hehe).
Så i tiden etterpå unngikk jeg med vilje blogg og nettsurfing, for å holde motivasjonen oppe og for ikke å få total-kollaps. Hverdagen har bare bestått i å skrive og finpusse til alle døgnets tider, ha møte med veileder innimellom, og til nød spise litt og sove noen timer. Det har gått i ett, slag i slag, og jeg har eksistert i min egen lille skrive-verden, uten en anelse om hva som har foregått på utsiden og skjedd ellers rundt om i verden. Det føles nesten som om jeg har vært frosset fast, og hoppet inn igjen i tiden 14-20 dager senere. Normalt sett ville jeg f.eks. fått med meg fotball EM, og sett alle kampene i sluttspillet. Denne gangen så jeg ikke en eneste fotballkamp, og jeg har såvidt fått med meg at det var Spania (!?) som vant. =S
Men noen små, koselige øyeblikk og pauser har det heldigvis vært innimellom (takk og lov for det, ellers tror jeg at jeg hadde blitt gal!).
Lille Bella har ofte holdt meg med selskap under skrive-øktene..:
Søte prinsesse-klumpen min! <3
Siden jeg ikke har hatt tid til å lage ordentlig middag, har det gått mye i Peppes pizza og annen tidsbesparende (og usunn) ferdigmat. ;)
De gangene det kom pizza på døren, unnet jeg meg en ordentlig pause, og nøt de saftige puzzastykkene og et glass Cola til en episode Simpsons i sofakroken. <3
Pizza fra Peppes gav nye krefter og nytt pågangsmot hos en sliten masterstudent ;)
Etter 2-3 harde "helvetes-uker", med strabasiøse anstrengelser, unntakstilstand og livet snudd opp ned på hodet, ble masteroppgaven innlevert som pdf-fil på MiSide UiB. Jeg hadde trodd at jeg skulle kjenne et lite hopp i hjertet eller suug i magen, da jeg trykket på "lever inn oppgave" og bekreftelsen kom på student-mailen. Men jeg var så sliten og utmattet at jeg ikke kjente noe som helst. Hverken sug i magen, hopp i hjertet, engstelse, lettelse, jubel eller glede. Jeg følte meg bare fullstendig tom innvendig, og nummen / bedøvet av utmattelse.
Slik så det ut i stua rett etter at masteroppgaven var innlevert..
Etter å ha levert inn oppgaven, var min første tanke "Jeg har FERIE!!!". Det vil si, - jeg skulle rett ut i 3 ukers sommerjobb på apoteket (med 6-8 timers arbeidsdag, fylt av lange køer, lange resepter, masse interaksjoner og problemer som må løses, og ikke minst utålmodige, sure kunder som klager over hvor lenge de må vente i kø). Men trass i svært så travle dager på apoteket, føles det likevel som ferie i forhold til det hardkjøret som masteroppgaven har vært!
Jeg er så sliten for tiden at jeg ikke har særlig overskudd til annet enn jobben. Ofte sovner jeg av straks jeg kommer hjem, og våkner ikke før langt utpå kvelden, midt på natten eller utpå morgenkvisten igjen. =S Men det blir forhåpentligvis bedre etterhvert som kreftene kommer ordentlig tilbake.
To dovendyr med gode sove-hjerter! ;)
Siden det er fellesferie, får jeg ikke vite om oppgaven min er godkjent før jeg evt. skal ha mastergrad-eksamen en gang i september. Synes egentlig det er litt dårlig gjort å la meg gå rundt og vente såå lenge på svar. Men akkurat nå er jeg for sliten til å bekymre meg og dvele ved det. Det får bare gå som det går. Om oppgaven blir godkjent, venter master-eksamen og jobbsøking. Og om den ikke blir godkjent, får jeg heller fikse på den og levere den inn på nytt. Det er uansett fint lite jeg kan gjøre med det akkurat nå, så jeg får bare la det stå til, krysse fingrene og håpe på det beste!
Jeg har 1 ukes sommerjobb igjen, før jeg får ordentlig sommerferie.
Tenk, 3 HELE UKER med HELT FRI, hvor vi skal tilbringe 2 uker i Side i Tyrkia!
Åh, som jeg GLEDER MEG! =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar