En masterstudents innledende tanker om sin masteroppgave..

I morgen er det tilbake på skolebenken (eller rettere sagt lab-benken). Jeg skal visstnok isolere blodplater denne uken (hvordan i all verden gjør man egentlig det?). Jeg har aldri gjort dette før, og er foreløpig lykkelig uvitende om hva jeg egentlig skal i gang med. ;)

Jeg overhørte tilfeldigvis noen stipendiater på labben, der den ene av dem var små-irritabel og kjempefrustrert over forsøket sitt som hadde gått riv ruskende galt (enda en gang), og at det nå ville være "110-ende" gang hun måtte gjøre forsøket på nytt (!!).

En annen formante meg om at jeg måtte være forberedt på at "ting ville gå galt!!", og at forsøk som i utgangspunktet er satt opp til å være gjennomført på en uke, ofte vil gå rett vest, og kanskje ikke være fullført før 2-3 uker senere. *Help!* =S

"Is this a joke??" tenkte jeg lettere bekymret. "Nei, du må lære å smøre deg med tålmodighet.." fortsatte forskeren, "..for som oftest får du ikke resultatene du helst vil ha og forventer. Da er 3 uker med 12-timers intenst arbeid på labben fullstendig bortkastet, og man må bite i det sure eple og begynne helt på nytt igjen".. =S

I lys av alle disse skrekkhistoriene, om lange 8-22 dager på labben (der mislykkede forsøk heller er regelen enn unntaket), om mange ukers hardt arbeid som kanskje er fullstendig bortkastet, om hyper-stressede studenter som blir utbrente og får nervøse sammenbrudd, om sprikende resultater som gir helt meningsløse grafer og figurer, om skrivesperre, og hvor lite som faktisk skal til før man kan bli anklaget for plagiat, - har gjort at jeg fra tid til annen har tatt meg selv i å tenke..:

"Hva i ALL VERDEN ER DET JEG HAR BEGITT MEG UT PÅ..??!!!??!!!"

Hvor bare tanken på masteren gjør meg forferdelig gira og rastløs, og uendelig tiltaksløs og motløs på samme tid. Og jeg har jo omtrent ikke begynt en gang. Akkurat nå fortoner oppgaven seg som noe litt abstrakt og uangripelig, men det blir forhåpentligvis litt bedre når jeg kommer skikkelig i gang med lab-arbeidet, og får en litt klarere ide om hva jeg faktisk skal arbeide med og skrive om. ;)

Jeg har allid en tendens til å ta alle sorger på forskudd, og bekymre meg unødig mye for absolutt alt som kan gå galt. (Og på labben er det ikke et spørsmål om noe vil gå galt, men når!). ;)

I tillegg har jeg jo rykte på meg for å være litt vimsete, svimete, klønete og distre til tider, noe som kan være en litt farlig kombinasjon på labben..:

Jeg får gjøre som jeg gjorde med apotek-praksisen; Ta en dag av gangen, og håpe på at det (på et eller annet mirakuløst vis) går bra! ;)

<3