Lørdag ble en ganske annerledes dag på jobb.
Inntil nå har jeg stått og ropt "reseptklar" / "kontroll", hver gang jeg har stått i resepturen og ventet på at en farmasøyt skulle komme bort og signere, kontrollere (reparere! ;) hihi), og godkjenne i farmasøyt-kontrollen.
Jeg var overhodet ikke forberedt da en av farmasøytene kom bort og sa at studentlisensen min var blitt registrert, og at jeg bare kunne sette igang med å kontrollere (reparere) og ekspedere helt for meg selv (!).
"What..? :-O .." tenkte jeg en smule forfjamset. Jeg visste jo at denne dagen ville komme (en gang). Praksisen min ble jo godkjent, og jeg stod (utrolig nok) på eksamen. Jeg fikk tilsendt studentlisensen i posten, og var blitt registrert på autorisasjonskontoret.
Men jeg trodde at prosessen med å få lisensen registrert på apoteket var mye mer "komplisert" og langtekkelig, og trodde derfor at jeg hadde enda noen arbeidsdager igjen som tekniker, og at jeg derfor ville få litt mer tid til å "forberede" meg.
Jeg ble derfor litt "overumplet" da jeg plutselig fikk beskjeden om at jeg bare kunne sette igang og ekspedere reseptene selvstendig (Hjelp!). ;)
Jeg "øvde" meg på 2-3 fax-resepter i bak-resepturen først, før jeg gikk frem i direkte-resepturen, og plinget frem min første "ordentlige" reseptkunde.
Den første (fax)-resepten jeg kontollerte, var en resept på Cerazette. Kjapt og enkelt, ikke noe fuzz. Men likevel fløy det omtrent ti tusen vimsete sommerfugler gjennom magen min, i det jeg trykket på "godkjenn kontroll" og signerte på resepten.
Den første resepten fra den første ordentlige kunden i direkteresepturen, var så og si lik min første ordentlige fax-resept. Jeg husker ikke hvilket legemiddel det gjaldt (til det var jeg for spent), men det var en svært enkel resept, som det så og si var umulig å gjøre feil på. Og likevel kjentes det nesten ut som om beina mine skulle til å lette fra bakken da jeg godkjente i kontrollbildet. Og jeg fikk litt den samme følelsen som da jeg for første gang syklet uten støttehjul (da pappa sa han skulle holde bak på bagasjebrettet, og jeg plutselig oppdaget at han hadde sluppet, og at jeg syklet alene, helt av meg selv). En smule overdramatisk sammenlikning ville noen kanskje si. Men der og da var det akkurat slik det føltes!
Det var en utrolig RAR følelse å ikke rope "kontroll" da farmasøytbildet/kontrollbildet dukket opp på skjermen, og istedet flippe øynene fra skjermen til reseptene og tilbake til skjermen igjen, mens jeg prøvde å finne farmasøytenes versjon av "Where`s Waldo?" og "Finn fem feil" (bare at jeg stille ba om at der ikke skulle være noen feil i det hele tatt).
Da en av teknikerne ropte "reseptklar" / "kontroll", reagerte jeg først ikke i det hele tatt. Delvis på grunn av at jeg var i en boble, - så fullstendig konsentrert om reseptene jeg stod med i hånda fra før av og prøvde å kontrollere opp mot regelverk og diverse opplysninger på skjermen. Delvis fordi jeg rett og slett ikke kom på at det faktisk var meg de andre teknikerene stod og ropte på. ;)
Jeg er antageligvis verdens treigeste til å registrere (reparere ;) ..) og ekspedere resepter. Men jeg er "redd" for å gjøre feil, og synes derfor det er bedre å sjekke navn, legemiddel, styrke osv 3 ganger for mye, enn 1 gang for lite. =S Det blir forhåpentligvis litt bedre etterhvert (slik at det kanskje vil gå en smule kjappere), men akkurat nå er kontrollering og selvstendig ekspedisjon veldig nytt og uvant, og da må man bare ta seg den tiden man trenger (!). =S
*Wheels Off*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar