Jeg har i grunnen alltid hatt et ganske godt sovehjerte, men de siste årene har det ballet mer og mer på seg, og søvnighet / tretthet har økt så plutselig og såpass mye i omfang at det har gått svært mye utover både skole/jobb og fritid. Jeg føler nesten at jeg har blitt en helt annen person, og at livet mitt kan deles inn i to "epoker"; en før og en etter at denne trettheten / søvnigheten / utmattelsen oppstod.
Jeg har stadig fått høre av familie, kullinger og kollegaer hvor "unormalt trett og sliten jeg ser ut". Og ja, denne trettheten er høyst uvanlig i forhold til hvordan jeg pleide å være. Så det endte med at jeg ble henvist til søvnundersøkelse på Haukeland, for å utelukke evt. søvnsykdommer som søvnapne og narkolepsi..
Jeg møtte opp tidlige om morgenen til konsultasjon, diverse blodprøver og påkobling av utsyr.. I forberedelses-brevet jeg fikk stod det at jeg burde ha med meg genser eller jakke med hette. "Hette..??", tenkte jeg.. "Hvorfor det, mon tro..??".. Men det gikk ikke lenge før jeg skjønte hva de mente..
Slik så jeg nemmlig ut etter at søvnregistrerings-utstyret var ferdig påkoblet! Jeg følte jeg til forveksling liknet ei surret svinestek, og var sjeleglad for at jeg hadde jakke med en gediigen hette som jeg kunne pakke meg inn i og gjemme meg under på veien hjem fra sykehuset! ;)
Det tok hele 1,5 time å koble på alt utstyret! =S En hel haug med ledinger som skulle festes til beina, brystet, halsen, tinningene, og diverse steder oppe i hodet! De brukte en spesiell "pasta-lim" til å feste elektrodene med, og la teip over for å holde dem på plass.
Da jeg dro til sykehuset hadde jeg egentlig planlagt å ta bussen hjem igjen til leiligheten. Men da jeg i ettertid endelig hadde fått koblet på meg alt utstyret og så meg selv i speilet, fant jeg ut at at å ta bussen kanskje ikke var så veldig lurt alikevel. Med alle ledningene festet på kroppen, koblet til en mystisk, svart, liten boks, så jeg for meg at andre passasjerer lett kunne komme til å tro at jeg var en selvmordsbomber fra Al Quaida. Hvis jeg hadde valgt å ta bussen hjem, hadde det antagelig endt med at jeg hadde skremt livet av samtlige av buss-passasjerene, og jeg ville antagelig endt opp i avhør på politistasjonen, og våknet til svære avisoverskrifter dagen etter ".."Selvmordsbomber" i Bergen viste seg å bare være et ufarlig, lite sovedyr..".. hehe ;)
Etter å ha spasert hjem (med jakken godt igjen og hetta trukket godt ned over hodet), brukte jeg ettermiddagen til å slappe av, siden jeg fikk avspasering fra jobb (jeg kunne jo seriøst ikke gå rundt på apoteket som en surret svinestek, med noe som liknet en bombe på kroppen). Så kom kvelden, og jeg dyttet oksygenmaska på plass i nesa, festet den godt med tape til ansiktet, sjekket at ledninger og apparatet var på og at alt satt som det skulle, før jeg hoppet til sengs for en god natts søvn..
Men den gang ei. Vanligvis er det deilig og svalt her i Bergen, men akkurat da var det lummert, varmt og uvanlig klamt. Bedre ble det ikke av at jeg måtte sove med klær på. Og at på til lå samboeren min rett ved siden av (og han er rene dampende kakkelovnen). Så jeg våknet i 01.-tiden nesten gjennomvåt av svette, og huden min klødde noe helt infernalsk på de stedene hvor elekroder og pastalim var gnidd inn i huden. Jeg klarte dermed ikke å få sove igjen, slik jeg vanligvis alltid gjør ellers (kan ikke huske sist gang var våken slik).
Neste dag møtte jeg opp til MSLT-test (test for å påvise/avkrefte narkolepsi, hvor man skal legge seg ned og prøve å sove, 3-4 ganger, med ca. 2 timers mellomrom). Etter testen koblet de av alt utstyret, og jeg fikk gå hjem og dusje av all pasta-limen og svetten fra natten før. Tror aldri i livet jeg noensinne har vært så glad for en dusj før!! ;)
Uten foundation sminke, plastret, tapet, wiret, og med flatt, surret "pasta-hår".. Kanskje ikke så rart at jeg gikk med hetten godt trukket ned over hodet..?? ;)
Uka etterpå møtte jeg opp klokka 7 (gjesp!!) for å ta spinal punksjon (ryggmargsprøve). Jeg hadde på forhånd hørt og lest en del skrekkhistorier om spinal punksjon, hvor legen kom feil inn med nålen slik at det gjorde kjempevondt, og dette kvernet nok litt i bakhodet mitt da jeg la meg opp på undersøkelsesbenken.
Men legen som tok ryggmargsprøven var kjempeflink! Det var omtrent som en vanlig blodprøve (bare at de stakk i i ryggen og ikke i armen). Jeg kjente ikke døyten, bare et lite "prikk" fra nålen akkurat da den ble stukket inn. Så måtte jeg ligge der på benken, med nålen i ryggen og ryggmargsvæske dryppende ut og ned i et oppsamlingsrør i ca. 10 minutter (det var så tidlig på morgenen og jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet av der jeg lå).
Da jeg var ferdig, ble jeg bedt om å sitte og hvile en halvtimes tid, og da sykepleieren spurte om jeg ville ha te eller kaffe, og jeg svarte at jeg ikke likte noen av delene, kom hun tilbake med en liten flaske, iskald Coca Cola! ;)
Så der satt jeg da, helt mutters alene og pimpet Cola på lunsjrommet halv åtte om morgenen.. ;) ..(Og mere cola skulle det bli de neste dagene)..
Legen informerte i forkant om at en del som tok spinal punksjon, fikk en spesiell type hodepine, såkalt postsdurapunksjonshodepine, som blir merkbart verre i stående stilling og bedres i horisontal stilling. Jeg ble anbefalt om å ligge og hvile i timene etter ryggmargsprøven, og drikke mye, fortrinnsvis koffeinholdig drikke (for min del blir dette Cola, siden jeg ikke liker hverken te, kaffe, Red Bull eller liknende drikker). Jeg gjorde akkurat som legen sa, hvilte hele dagen etter at jeg kom hjem fra avdelingen, og drakk endel Cola, vann og saft, sikkert 3-4 liter med væske tilsammen. Dagen etter dro jeg på jobb, alt var fint, og jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å få så mye som et lite dunk engang.
Torsdag morgen våknet jeg med en diffus murrende smerte i bakhodet. "Jaja", tenkte jeg, "det går sikkert vekk utover dagen", og gikk på jobben som normalt. Utover dagen ble hodepinen bare verre og verre. Det kjentes nesten ut som om hodet mitt var plassert i en skrutvinge som bare ble strammet mer og mer, hardere og hardere..
På et tidspunkt endret hodepinen karakter.. I tillegg til denne stramme smerten rundt hodet, kjentes det nå ut som om noen i tillegg stod og dunket på bakhodet mitt med en hammer. Med andre ord, ikke særlig behagelig. I tillegg ble jeg veldig lys-sky og sensitiv for høye lyder. Jeg ble svimmel, som om jeg gynget på en båt, og fikk litt problemer med å fokusere og feste blikket (ikke så veldig ideelt når man er alenefarmasøyt og skal ta kontroller hele tiden..)..
Tilslutt kom det heldigvis en farmasøyt til på jobb, og hun hadde knapt avløst meg, før jeg stod med hodet ned i toalettet og brakk meg. Jeg måtte tilslutt bare gi opp og gå hjem for dagen. Jeg satte meg på bussen på vei inn til sentrum, og i 20 minutter lå jeg halveis horisontalt i buss-setet for å prøve å dempe hodepinen litt, hvor jeg med lukkende øyne ba til høyere makter om at jeg ikke måtte spy i buss-setet.
Jeg gikk av bussen på festplassen, og klarte å holde meg helt til jeg kom over veien og bort til buskene rett ved endestoppet til bybanen. Da klarte jeg ikke mer, og stod med hodet inni buskene og brakk meg, mens jeg fikk forskrekkede blikk fra nysgjerrige forbipasserende.
Igjen bar det innpå ny buss, fra sentrum og opp til leiligheten. Og igjen ba jeg til høyere makter, mens jeg lå klar med spy-pose (jobbe-posen min fra Boots, som var alt jeg hadde tilgjengelig for øyeblikket). ;) Heldigvis klarte jeg meg akkurat til jeg gikk av bussen, før jeg igjen stod på hodet inni buskene på ny og brakk meg.
Jeg stupte rett i seng da jeg kom hjem, og ble liggene der de neste 4 dagene. Jeg tok smertestillende og koffeintabletter, jeg drakk massevis med cola og annen væske, men ingenting hjalp. Det eneste som hjalp, var å ligge helt stille og flatt på ryggen i sengen. Straks jeg reiste meg opp og gikk rundt en liten stund, kom hodepinen tilbake, så jeg kunne ikke gjøre noe som helst, annet enn å ligge på ryggen og kjede vettet av meg. Jeg var mildt sagt hoppende glad da jeg omsider var bra nok til å kunne dra tilbake på jobb igen.
Det eneste som er litt irriterende er øresusen, som ennå ikke har gitt seg. På jobb er det såpass mye lyder og støy at jeg ikke legger noe særlig merke til det. Men når jeg er hjemme og sitter stille i sofaen, eller når jeg har lagt meg for kvelden og skal sove, - da er det til tider en sånn høy-frekvent, intens "ringelyd" i ørene mine, omtrent som om noen står med menneske-versjonen av en hunde-fløyte, og blåser i den alt de kan, rett inn i øret mitt. Men det forsvinner vel med tiden det også (får jeg da inderlig håpe).
Søvnregistreringen ble som sagt ganske mislykket, men det lille opptaket som ble registrert, tydet på at alt var normalt. Oksygenmetningen var normal, jeg snorker ikke og har ikke pustestopp, ingen periodiske beinbevegelser, ingen unormale hjernebølger eller unormalt søvnmønster. Jeg gikk inn i rem-søvn litt raskere enn det som er vanlig, men ikke så fort at det ansees som tegn på narkolepsi. Jeg sovnet på alle MSLT forsøkene, og på 2 av dem sovnet jeg raskere enn det som ansees som normalt, men gjennomsnittelig innsovningstid på alle 4 forsøkene var på grensen av det normale (og jeg gikk ikke inn i rem-søvn, slik man gjør om man har narkolepsi).
På en side er jeg veldig glad for å få bekreftet at søvnigheten / trettheten ikke skyldes søvnsykdommer som søvnapne (pustestopp), narkolepsi, PLM (periodiske beinbevegelser) e.l. På en annen side er det ganske frustrerende å være så trett og søvnig hele tiden, uten å vite eksakt hva det skyldes og hvorfor dette plutselig oppstod. For å være helt ærlig, hadde jeg nesten "håpet på" at jeg hadde pustestopp, e.l, for da hadde løsningen på problemet vært såre enkelt, - da hadde jeg bare trengt å sove med en oksygenmaske hver natt, og da hadde jeg mest sannsynlig våknet opplagt og uthvilt om morgenen og fått masse energi og overskudd igjen.
Nå derimot, fortsetter alt som før, - slik det har pågått i flere år allerede. Forløpet svinger i varierende grad. I perioder er jeg litt mer opplagt, i andre perioder er jeg forferdelig søvnig. Men altfor ofte sover jeg 7-8 timer om natten. Og likevel gjesper meg igjennom dagen med søvndrukne øyne. Sovner av på bussen, i familieselskap, på kino e.l. Sovner av etter middag, og våkner opp sent på kvelden eller midt på natten. Går i søvne inn i sengen, sovner i svevet ned på hodeputa, våkner sliten og trett morgenen etter og hangler meg igjennom neste dag.
De kaller meg ikke "Tornerose" og "Sovedyret" for ingenting..
7 kommentarer:
Den hodepinen hørtes litt ut som migrene. Og det er IKKE godt. Det er heldigvis ikke noe jeg har ofte. Men smertene jeg har i ryggen sier jeg noenganger kan føles som en migrene i ryggen...for å prøve forklare hvor sinnsykt vondt det er. Jeg skjønner godt du ikke tok bussen med alle de ledningene koblet til kroppen!! Hehe de på bussen hadde sannsynligvis blitt en smule redde. Det må være slitsomt å være så mye trøtt. Jeg er også mye trøtt, men det er fordi jeg har lite og dårlig søvn pga ryggsmertene. Men det kan ikke være ME da...sånn utmattelsessyndrom som plutselig halve Norge har fått nå!? Det er vel verdt å sjekke ut....HÅper du blir bedre - uansett hva det er!!
Sv: Så koselig at du liker layouten og bildet på bloggen min. Jeg er fornøyd med bildet og fargene! Har veldig dilla på lilla om dagen!! POliti burde du i hvert fall lese, den er spennende!!
Da jeg fikk epidiral fikk jeg beskjed om at jeg kunne få en sånn hodepine, men at jeg måtte si ifra med en gang så de kunne sprute inn litt blod så skulle det bli bedre med en gang. Virker ikke som det var et alternativ for deg hvis de ikke nevnte det, men det er var jo utrolig dumt at du skulle ligge å ha det sånn i dagevis.
Oioioi, hva du har vært gjennom!
Jeg kjenner meg veldig igjen i de symptomene du beskriver (sett bort fra at jeg ikke blir like søvnig, bare fryktelig sliten), og mistenker at det er studietiden + rett ut i full jobb som rett og slett tar knekken på oss flinke piker..heh.. Jeg hadde kyssesyken for noen år tilbake, og var da helt slått ut i et helt år etterpå, men dette kjennes annerledes.
Kjenner også til hodepinen du beskriver, og problemene med å være alenefarmasøyt når slikt inntreffer. Håper det bare var på grunn av undersøkelsen for din del, her har jeg det slik jevnlig og mister synet.. moro.. :/
Veldig glad for at de ikke fant noe galt! (Selv om jeg skjønner tanken din om at det hadde vært fint med en "enkel" løsning veldig godt..been there kan du si..)
SV, Vestfoldgirl: Ja, den minnet egentlig litt om migrene, med kraftig spenningshodepine oppå der igjen. Bare at den satt i bakhodet, og ikke på enten venstre eller høyre halve side av hodet..
Skjønner godt at slike ryggsmerter hoder deg våken om natta og gjør deg trøtt på dagtid. Men da er det iallfall en grunn til søvnigheten, det er jo naturlig å bli sliten av sterke smerter.
Uansett hva det skyldes, - ja, det er vedlig slitsomt å gå rundt slik i lengden, og det er frustrerende når det går ut over både jobb og fritid, og livskvalitet generelt! :-/
SV, Kaja Elisabeth: Jeg fikk bare informasjon om spinal hodepinen, og hørte ingenting om noe blood patch repair.
Mulig det er litt andre prosedyrer når man setter epidural, men for en vanlig ryggmargsprøve tror jeg de unngår blood patch med mindre det er helt helt nødvendig og man har gått 1-2 uker med spinal hodepine uten bedring..
SV, Hanne: Ja skulle tro at det var Masteren og fulltidsjobb som gjorde utslaget.. Men det rare er at jeg har hatt denne trettheten/søvnigheten i flere år allerede, og den oppstod på et tidspunkt hvor hverken skole eller deltidsjobb var speseilt stressende, og ikke kan relateres direkte til stress og utbrenthet.
Og det var ENDA verre i starten, da kunne jeg sove mellom 12-16 timer i døgnet, og likvel være søvnig og sliten i de få timene jeg var våken. Så selv om jeg fortsatt er unormalt trett/søvnig, jeg er veldig glad for at det har blitt mye bedre og at jeg nå fungerer mye bedre enn hva jeg gjorde for et par år siden. =S
Ja når jeg tenker på det så er det jo mye lettere å gi det når du har fått epidural, for da har du jo fortsatt slangen i ryggraden, de vegrer seg vel for å stikke to ganger.
Men nå vet du det hvis du noen gang skal ha epidural, for jeg tror faktisk ikke de fortalte meg det da jeg fikk den på sykehuset, men jeg hørte om hodepinen og blood patchen på svangerskapskurs.
Legg inn en kommentar