A touch of OCD

Helt siden jeg var liten har jeg vært litt rar, små-sær, prippen og pertentlig. Jeg skjønte aldri hvorfor familien lo den gangen veslejenta på 6 år begynte å grine fordi hun hadde fått bittelitt grønske på de fine, nye, hvite joggeskoene sine, eller hvorfor venninnene mine himlet med øynene da jeg en smule små-irritert omplasserte all plastikk-frukten fra hylle 2 til hylle 3 i barbie-kjøleskapet (de visste da godt at frukten alltid måtte ligge på hylle 3??!!). ;)



Da jeg var 9 år, fikk jeg et flunkende nytt kamera. Jeg ble så utrolig glad for denne gaven, og var veldig  redd for at kameraet skulle bli ødelagt, få riper, få vann på seg osv (jeg hadde lest igjennom hele brosjyren som fulgte med, og hadde bitt meg spesielt merke i advarselen om at kameraet ikke måtte få vann på seg!). Så når kameraet ikke var i bruk, oppbevarte jeg det i bobleplasten / plastemballasjen som fulgte med, som igjen ble lagt oppi den tilhørende esken (som igjen ble lagt oppi FotoKnutsen-posen kamerat lå oppi da det ble kjøpt). For hver gang jeg skulle ta ett bilde var det opp med esken fra posen, åpne eksen, av med plastemballasjen, ta bilde, pakke kameraet inn i emballasjen, legge emballasje og brosjyrer ned i esken, og tilslutt esken oppi posen igjen. Og det nyttet ikke, hva enn familien sa, jeg skulle ha kameraet mitt i original-emballasjen!



Ofte når bestemor Svanhild og bestefar Karl passet meg når foreldrene mine var på jobb, pleide jeg å late som om jeg var Askepott. Men jeg gikk ikke rundt i rosa kjole med tiara på hodet e.l. Nei, jeg satt på gulvet med en haug av ris og erter foran meg (som sybolisete linsene og bønnene i Askepott-filmen), og sorterte hver eneste lille ert og hvert eneste lille riskorn, til absolutt alt lå separert i to forskjellige hauer.

Jeg har alltid vært ganske sta og egenrådig, en bestemt liten jente som ville ha tingene på sin egen måte. Da jeg var 7 år fikk jeg 7 sjarblonger i ulike farger, og disse ble flittig brukt av jenta som elsket å tegne og fargelegge. Det var alltid et styr å pakke dem sammen igjen, for sjarblongene skulle ligge i en bestemt rekkefølge, i et spesielt fargemønster (hvor fargene ble plassert etter rekkefølgen av regnbuefargene). Hvis sjarblongene av en eller annen grunn hadde blitt lagt i en annen rekkefølge / en annen fargekombinasjon, plaget det meg, og jeg fikk det ikke ut av hodet. Jeg kunne gå og tenke på det, og det lå hele tiden og naget i bakhodet, helt til jeg jeg bare måtte gå tilbake på rommet mitt og legge dem i den riktige rekkefølgen igjen. 

Slik var jeg i grunnen med tusj-pennene mine også. De lå alltid i en bestemt farge-rekkefølge i plast-etuiet sitt, og jeg ble oppriktig irritert på venninnene mine dersom de la tusjpennene tilbake på feil plass (og jeg rettet på dem, selvfølgelig).

Jeg kunne ha litt rekkefølge-hysteri i matveien også. Jeg var ganske kresen, og spiste stort sett alltid det samme på skivene mine; Mills Ekte Majones (det måtte være denne majonesen!), salat, kokt skinke eller hamburgerrygg, agurkskiver, og evt. paprika eller tomat på toppen. Jeg la alltid dette pålegget på skivene i akkurat denne rekkefølgen. Dersom mamma e.l. laget ferdig skiver til meg, og agurken en dag plutselig befant seg under skinken eller salaten, fikk jeg en urolig nagende følelse, og det gav seg ikke før jeg hadde modifisert frokosten, og lagt agurkskivene oppå skinken igjen (der de egentlig skulle ligge!). 

Får du noen trang til å rette på blyanten..??

Jeg har aldri vært den som dusjer 3 ganger for dagen, eller vasker hendene 4 ganger i timen. Jeg har heller aldri vært noe redd for smuss og støv, svette, urin, bakterier osv. Men jeg har lenge hatt en greie med å vaske hendene i 2-3 omganger når jeg har vært på toalettet. Det er ikke sånn at jeg må vaske meg et bestemt antall ganger e.l., men jeg føler at jeg ikke blir "ren" nok på hendene etter bare 1 omgang med såpe, så jeg tar alltid en ekstra gang eller to (omtrent som når man vasker håret. Alle frisører vasker jo håret 2 ganger, - første gang for å få bort fett, smuss og build-up av produkter i håret, - andre gang for å få håret til å føles skikkelig "friskt og rent ut"). 

Jeg er også ganske up-tight når det gjelder orden og symmetri i forbindelse med sitteplasser, både på kino, konserter, teater osv. Jeg vil helst sitte akkurat midt på midten i salen. På midterste rad, på midterste setet. Ok, det går fint å sitte et par-tre-fire seter til siden for midten, eller to-tre rekker foran eller bak. Men hvis de beste plassene er opptatt, og jeg begynner å havne for langt utpå siden eller for langt foran eller bak, - da går jeg ikke, og bestiller heller billetter til en annen dag, hvor de beste setene (symmetri-setene) fremdeles er ledig. ;)

Jeg har også andre små finurlige forunderligheter. Som f.eks. at jeg samler på mange ting, og at jeg har litt vegring for å kaste noe (det kan jo hende at jeg muligens får bruk for det en dag?? - Og det gjør jeg jo som oftest, faktisk!). Jeg samler bl.a. på pappesker. Jeg har skikkelig pappeske-mani! Når jeg har bestilt  nye sko e.l, og det kommer en pakke i posten, klarer jeg som oftest ikke å rive esken og bosse det i papp-containeren. Istedet lagrer jeg dem på loftet. Bittesmå pappesker er pakket inn i større pappesker, som igjen er pakket inn i enda større esker. ;)  Og typen klager over eskene som tar opp mye plass (og dette med rette, kanskje). Men hva skjer rundt ved juletider?? Jo, jeg har masse pappesker som står klar til innpakking av alle julegavene våre (man må jo pakke inn i esker så klart, hvis ikke kan jo andre knipe på pakkene, og muligens finne ut hva det er for noe!). Og hva gjør typen? Jo, - da kommer han luskende og spør om jeg ikke har noen pappesker som han kan få låne og pakke inn i.. ;)

Jeg har så og si aldri vært usikker på om jeg har låst ytterdøren, glemt å skru av komfyren osv, og jeg har aldri følt noe beov for å sjekke for 15. gang om brannalarmen virker. Men enkelte ting dobbelt-sjekker jeg innimellom. Jeg kan f.eks. sjekke beløp, kid-nr osv 2-3 ganger før jeg trykker inn pin-koden på nettbanken min. Noen ganger tar jeg dobbeltkontroll på meg selv i FarmaPro, og sjekker 2-3 ganger at vare-nr stemmer og at antall ml vann som skal tilsettes miksturene er riktig.

I motsetning til mange andre, har jeg egentlig aldri hatt noe problemer med å gå under en stige. Men av og til da jeg gikk hjem fra barneskolen, var jeg nesten på gråten de gangene jeg ikke rakk å løpe opp alle trappetrinnene til bestemor før en bil kjørte forbi. Jeg hadde nemlig fått det for meg at det ikke måtte kjøre noen bil forbi mens jeg gikk i trappene, for ellers ville det komme til å skje noe fryktelig.

Den samme tanken surret i hodet mitt de gangene jeg skulle gå over et fotgjengerfelt. Jeg måtte passe på å tråkke på de hvite strekene i overgangsfeltet, for å tråkke på de sorte asfalt-strekene betydde ulykke (hvitt var sybolet på det gode, svart var symbolet på det onde, og tråkket jeg på de onde strekene, ville det komme til å skje noe forferdelig).

Ofte gikk det en liten støkk igjennom meg de gangene jeg så at det gikk en svart katt over veien (jeg løste imidlertidig problemet med å lukke øynene mine mens jeg gikk bortover veien. For så lenge jeg ikke ser med mine egne øyne og er vitne til at den svarte katten går over veien, så kan det vel ikke skje noe ille vel..? Jeg mener, jeg kan jo da ikke med 100% sikkerhet vite at katten virkelig gikk over veien.. kanskje den gikk omveien, hele veien rundt..?). ;)

Idag tråkker jeg både på de hvite og de svarte strekene, og fullt av biler kjører forbi i veien mens jeg går opp trappen på vei til bestemor og bestefar. Pennene mine ligger i hulter til bulter, jeg har en rotete leilighet, og jeg ser svarte katter krysse veien både titt og ofte.

Men jeg unngår om mulig å tråkke på kumlokkene i veien rett nedenfor leiligheten vår, etter å ha hørt skrekk-historier om folk som har ramlet ned i kloakken. Fortinnsvis går jeg til høyre for disse lokkene (for hver gang jeg har passert disse kumlokkene på venstre side, har jeg hatt en usedvanlig vanskelig og dårlig dag på jobb).  Av samme grunn kaster jeg alltid brukte q-tips med svarte mascara-rester før jeg går ut døra om morgenen. For de få gangene jeg ikke har gjort dette, ble det en superdårlig dag hvor absolutt alt gikk riv ruskende galt.  

Alle har vi vel hatt en mild form for overtro, tvangstanker og tvangshandlinger av en eller annen sort. Noen mer enn andre. Noen tanker mer forstyrrende på hverdagslivet enn andre. Det kan kanskje være vanskelig å skille hva som er milde, "helt normale" former for tvangstanker, som de aller fleste har fra tid til annen, og når det faktisk bikker over i OCD (tvangslidelser), og får innvirkning på livet ditt og virkelig blir et problem. 

Går man på de hvite stripene innimellom, vasker hendene en ekstra gang, har Antibak med seg til enhver tid i veska, e.l., så er nok dette mer normalt enn hva man kanskje skulle tro. Hvis man derimot går rundt med en rastløs, ubehagelig, nagende uro-følelse store deler av døgnet, hvor disse tankene stadig interfererer med dagligdagse gjøremål, og uroen i kroppen bare kan midlertidig lindres ved å sjekke komfyren for 20. gang, vaske hendene 10 ganger i timen e.l, har man man krysset fotgjengerfeltet og gått på de svarte stripene fra "mild superstition" til "Obsessive compulsive disorder". Spørsmålet er, hvor går egentlig grensen..??

Har dere noen form for tvangstanker..??

Pakkedryss!

Det har blitt ikke så reint lite trøste-shopping den siste tiden mens jeg har gått i flere uker og vært infuensa- og forkjølelses-syk.. 

Som typen min sa det..;  "Det renner inn med pakker hele tiden her!!"..  Ehm.. *kremte litt uforskyldt ut i det blå*

Jeg har virkelig blitt fan av Victorias Secret sine Body Mists i det siste. ;) Body Mists er fine å bruke når man kommer rett ut fra dusjen, eller på stranden om sommeren, når man ikke vil bruke sterk parfyme. =)

Liker veldig godt "Soft & Dreamy" og "Fruity & Bright" fra Victorias Secret sin PINK serie! =)  Disse lukter kjempegodt (ja, kanskje en smuule fjortis for meg som har rundet 30 år, men jeg liker nå fremdeles unge dufter, og har fått masse kompimenter for dem allerede). =) 

Mange mener at "Soft & Dreamy" er en mildere versjon av Aquolina`s"Pink Sugar" (dette kan jeg ikke si noe om, for jeg har aldri prøvd Pink Sugar før). Men "Soft & Dreamy" lukter søtt. En blanding av karamell, sukkerspinn og vanilje. Så hvis du liker Pink Sugar fra Aquolina, Fantasy fra Britney Spears ,  Candy fra Prada osv, så kommer du sannsyligvis til å like "Soft & Dreamy" også. ;)

"Fruity & Bright" er mer "fruktaktig søt", omtrent som sommerparfymene til Escada. Så hvis du liker Escada parfymene, Dot av Marc Jacobs, Viva La Juicy fra Juicy Couture osv, vil du sannsynligvis like "Fruity & Bright" serien.  

Favoritt-duften min fra Victorias Secret er likevel Sexy Little Things Noir (Huff, kunne de virkelig ikke gitt den et litt finere navn?!). En varm, blomstrende, søt og sensuell duft. Jeg har både parfyme, body mist, shower creme og body lotion i denne serien. Lukter kjempeherlig! =)

For et par år siden fikk jeg Femme Hugo Boss parfymen i gave av kjæresten min, og denne duften liker jeg kjempegodt. Jeg kjøpte meg derfor shower gel med samme duften.. Kjempegod!  =)

Escada Moon Sparkle har vært en av favorittparfymene mine i mange år. Jeg kjøpte 2 x 50 ml parfymer, og nå er nesten alt brukt opp. Buhuu! :-(  Jeg hadde håpet at denne skulle relanseres i 2012, og ble kjempeskuffet da det viste seg de heller hadde satset på Rockin Rio, Island Kiss og Sexy Grafitti. :-(  Jeg har enda bittelitt parfyme igjen, og sparer på de edle dråpene omtrent som om det er flytende diamanter. ;) Mens jeg venter på en eventuell relanseringen, trøster jeg meg med shower gelen, som også lukter søtt og fruktig og aldeles nydelig . =)

I tillegg til body mist, kjøpte jeg body lotion og hånd krem i "Soft & Dreamy" og "Fruity & Bright" serien. Disse var jeg likevel bare middels fornøyd med, pga at jeg synes kremene trekker for sakte inn i huden, og blir liggende som et små-klissete lag utenpå huden en stund etter at den er påført. Men det gjør egentlig ingenting, siden det lukter så godt, og jeg likevel skal hoppe til køys for kvelden etter at jeg har smurt den på. ;)

En annen duft fra PINK serien som jeg liker ganske godt er "Fresh & Clean", som lukter rent og duggfriskt, omtrent som når man kommer rett ut av dusjen. Mange mener denne likner veldig på Dolce & Gabbana sin "Light Blue", men jeg personlig synes ikke de er så like egentlig. 

Nå har det seg slik at jeg har et skikkelig mareritt-hår som er veldig vanskelig å finne gode produkter til som fungerer, uten å tørke ut håret mitt eller gjøre det tungt, flatt og fettete. Jeg har veldig tynt hår, og det skal nesten ingenting til før jeg får "build-up" av produkter i håret, som får håret til å føles veldig fett og "melete" ut.

Jeg har de siste 6-7 årene brukt Kreastase sin Volum-shampo, og dette er den eneste shampoen som virkelig har fungert på håret mitt. Men så er det nå engang sånn at man kan bli litt lei innimellom av å bruke de samme produktene om igjen og om igjen, så de siste månedene har jeg vært på jakt etter nye, gode hårprodukter.

Jeg har ikke funnet noenting som kan måle seg med Kerastase, men Matrix sin Colourtherapie serie kommer ganske nær. Jeg får riktignok ikke noe særlig volum av disse produktene, men håret blir mykt og medgjørlig, og håret føles nyvasket og rent i flere dager.

Jeg er også veldig fornøyd med Matrix sin Hyrdatherapie balsam (den vet jeg også at det er mange som har skrytt opp i skyene, så denne måtte jeg jo bare prøve, og jeg ble slettes ikke skuffet!). 

Jeg slengte også på en pakke Joico K-Pack (Hydrator, ikke Reconstructor). I motsetning til hele resten av verden, liker jeg ikke reconstructoren. Jeg tror den er litt for "tung" for håret mitt, og så klarer jeg ikke den intense banan/karamell-lukta. Hydrator er litt lettere, og har en mildere tropisk/banan-lukt (ikke så veldig god lukt på denne heller synes jeg, men grei nok).

Jeg har også prøvd ut Kerastase sin Resistance Ciment balsam og varmebeskytter. Er kjempefornøyd med disse to, men synes ikke lukten er så veldig god. Synes varmebeskytteren lukter en blanding av urter, gress og intens sitron, og dette er ikke helt min greie (jeg liker heller litt søtlige frukt- eller blomster-dufter). ;)

Har også testet ut et merke jeg aldri har prøvd før, nemlig Paul Mitchell, som så mange visstnok synes er kjempebra. Foreløpig er jeg ikke så veldig imponert, og kan styre min lunkne begeistring. Synes Strenght-shampoen fikk håret mitt til å føles veldig tørt, uregjerlig og stråliknende, omtrent som en inntørket høysåte. 

Shampo One var helt ok egentlig, men hadde en veldig svak pina colada lukt som forsvant ganske raskt og fikk håret til å lukte rart og skittent bare 1-2 dager senere. Av shampoene er jeg desidert mest fornøyd med Shampo Three, som er en rensende shampo man kan bruke f.eks. etter bad i saltvann og klorvann. Den har en ganske sterk lukt, som vistnok skal minne om kirsebær/skogsbær, men jeg synes den lukter veldig kjemisk/syntetisk, så er ikke så veldig fornøyd med lukten på denne heller. Men den renser iallfall håret godt.

"Thicken Up" var heller ikke noe å rope så veldig høyt hurra for akkurat. Jeg synes ikke håret mitt ble tykkere i det hele tatt, og synes heller ikke at det ble mer medgjørlig eller mindre statisk.

Jeg har til nå bare pleid å bruke dagkrem, og la huden være helt "au naturale" om natta, men etter fyllte 30 fant jeg ut at det er på tide å gjøre plass til en nattkrem eller to på baderomshyllen. Jeg valgte Decleor Nutridivine, som har en veldig rik og tykk konsistens. Denne kan jeg bruke både som vanlig nattkrem, og som en dagkrem vinterstid, på ekstra kalde dager.

Har også testet ut en dagkrem fra Matis sin Response Vitalite serie. Denne bruker jeg som en dagkrem på senhøsten og milde vinterdager, eller som en lettere nattkrem vår og høst (den er vel strengt tatt ikke noen nattkrem, men jeg bruker den av og til om natten likevel, hehe). ;)

Jeg har også begynt på enda en tube med peeling masken fra Matis sin Response Jenuesse serie. Jeg har sikkert brukt 2-3 tuber av denne allerede. ;) Huden blir kjempemyk, og den lukter veldig friskt og godt! Elsker den! =)

Stila sine Convertible Colour Blushes har fått mye skryt, og etter litt research fant jeg ut at de fleste rødhåringer der ute i verden var mest fornøyd med den ferskenrosa korall-fargen. 

Er veldig fornøyd med denne! Den har en myk, kremet konsistens, fin farge (uten å bli intens) og er lett å påføre med fingrene (bare pass på at det ikke kommer for mye på huden, - fort gjort!). Og så er etuiet veldig søtt og jentete da! ;)

Jeg har allerede en fin liten samling med Stila glosser i sminke-bagen. ;) Jeg elsker disse, og bruker dem nesten hver eneste dag. =)  Siste tilskudd i samlingen er "Rasberry" (gjennomsiktig rød)..

.."Papaya" (Rosa/fersken-korall)..

..og "Peach" (dus aprikos/fersken-farge)..

Har også snopet meg en ny lip gloss fra Smashbox, og denne er blitt en av favorittene mine. =)

Bestilte meg også en ny lipgloss fra Nars med litt mer farge i, men denne har jeg ikke fått prøvd noe særlig enda. 

Nars er kanskje mest berømt for sine "Orgasm" og "Super Orgasm" blushes, men jeg synes disse så for intense ut for den lyse porselenshuden min, så jeg bestilte en annen bush nyanse som jeg ble veldig fornøyd med. Lip-glossene derimot så veldig fine ut, så jeg kjøpte Nars glossen i fargen "Super Orgasm".

 I løpet av høsten og vinteren har det også dukket opp et par nye Essie neglelakker i samlingen min..:

 

Elsker Essie-lakkene! =) 

Sykemeldt!

Da vekkerklokka ringte grytidlig mandag morgen, kjente jeg allerede før jeg hadde slått opp øyelokkene, at jeg var altfor ufsete og utmattet til å gå på jobb. Jeg ringte legekontoret og fikk time hos legen. Et par timer senere kom jeg hjem igjen med 1-arbeidsuke / 5-dagers sykemelding i veska. 

Jeg ba egentlig bare om  en 2-3 dagers "vent-og-se-det-an"-sykemelding, men legen bemerket at jeg var veldig klam (feber?), snufsete og tydelig hadde nedsatt allmenntilstand der jeg satt fortutlete og medtatt i stolen på kontoret. Så han presiserte og formanet at man ikke burde dra tilbake på jobb før man var ordentlig frisk og pigg igjen, og endte da opp med å skrive en sykemelding for hele arbeidsuken.

Vel hjemme fra legekontoret sank jeg sammen som en klut på sofaen, og rulle-kaket meg som vanlig inn i 2-3 fleece-pledd. Jeg sovnet av som en stein, totalt utmattet bare av den lille turen bort til legen. Og slik lå jeg og sov, slumret og hvilte i 2-3 dager (med dårlig samvittighet overfor de andre som stod igjen på apoteket og jobbet, og som fikk det enda mer travelt og stressende,  bare fordi jeg er så pinglete, og overhodet ikke orket å gå på jobb). =S 

Men så ufsete som jeg har vært de siste dagene, tror jeg ikke jeg hadde vært noe særlig til nytte på jobben, og hadde antagelig bare gjort både meg selv og alle andre en stor bjørnetjeneste ved å være der. Jeg nøs i ett sett så snørret fløy til alle kanter, før jeg i det hele tatt rakk å fange det inn med kleenex eller lommetørkle. Jeg hostet om natten, så jeg våknet utallige ganger, og var helt i ørske midt på dagen. I tillegg hovnet jeg opp på øyelokkene, og det klødde og randt fra øynene mine hele tiden, så det nesten så ut som om jeg virkelig grein. 

Vet ikke hvordan det blir med alle andre, men jeg blir forfedelig utmattet og slapp når jeg blir syk, og klarer ikke konsentrere meg noe særlig. Og klarer man ikke å holde noenlunde fokus, da har man som farmasøyt (etter min mening) ingenting på et apotek å gjøre. I tillegg har jeg for uvane å få episoder med svimmelhet / postural hypotensjon / besvimelsestendenser når jeg er syk. Jeg kan plutselig "miste synet", det prikker for øynene og alt blir tålete og "svartner", det piper høylydt i ørene, jeg blir nummen i kroppen, beina kjennes ut som gele, det føles som om beina skal gi etter når som helst, og jeg kjenner at jeg kommer til å deise i bakken i neste sekund, om jeg ikke legger meg ned på gulvet. Når jeg etter en stund prøver å reise meg opp igjen, skjer det samme om og om igjen, og jeg ender opp med å bli liggende der på gulvet. Jeg prøver å reise meg saaakte opp, jeg prøver å drikke eller spise bittelitt, til ingen nytte. Svimmelheten / besvimelsestendensen vedvarer ofte utover dagen. Sykt irriterende!! Og ikke akkurat det beste utgangspunktet for å dra på jobb. =S

Onsdag følte jeg meg derimot mye bedre, og sa at jeg var klar til å gå tilbake på jobb. Men da fikk jeg den høyst uvanlige beskjeden om at jeg ikke fikk lov til å komme tilbake på jobb så lenge jeg var sykemeldt (pga at det kunne bli trøbbel med Nav om jeg gikk tilbake på jobb mens jeg fremdeles hadde sykemelding), og at jeg derfor ble pent nødt til å bli hjemme, uansett om jeg var frisk nok til å jobbe eller ei! ;)  Jeg må si som så at, den der har jeg virkelig aldri hørt før!! Man pleier som regel heller å få høre det motsatte (at en helst bør pelle seg tilbake på jobb, så fort som overhodet mulig).. ;) 

Men litt senere ut på onsdagen kom kontra-beskjeden om at, - jo, det var visst lov å dra tilbake på jobb igjen før sykemeldingen var utløpt. ;) Så da dro jeg tilbake og jobbet både torsdag og fredag. (Mange hadde nok benyttet anledningen til å utnytte sykemeldingen fullt ut, og "ta seg fri" de siste dagene også, selv om man egentlig ikke lenger var "syk nok" til å være borte fra jobb! Men "flinke piker" gjør ikke sånnt!!). Likevel kjente jeg at disse 2 dagene var mer enn nok for meg denne uken.. fredag kveld sovnet jeg av helt utmattet og med dundrende hodepine, så denne helgen har fornuftig nok bare gått med til hvile, oppladning og restitusjon. ;) 

The cold flu

Jeg har hanglet rundt den siste måneden med en svært gjenstridig og lite samarbeidsvillig influensa som plent har nektet å slippe taket. :-/ Så, en vakker dag, ble jeg endelig frisk igjen. Slimhoste og "snørr i naien" hadde endelig sluppet taket og forduftet for godt (trodde jeg). 

Men så kom typen hjem fra jobb en dag med blanke øyne, sår hals og hoste. Ikke før jeg hadde sett strengt på ham, hevet pekefingeren og sagt "Nå smitter du meg ikke!!", så lå jeg der igjen, med feberfrys, hoste, sår hals og maraton-nyys. :-(

Så da var det nok en gang frem igjen med "artilleriet" mitt; Dvs. Lommetørkle, Kleenex, iskald fortynnet bringebær-saft, saltvanns-nesespray, nesespray med virkestoff, en hel haug med halspastiller, Camphoratum, og klemmentiner i bøtter og spann.

Camphoratum har vært min livreddende engel gjennom mang en forkjølelse i alle disse årene. Jeg har brukt Camphorathum helt siden jeg var bitteliten (7-8 år), og husker godt da jeg lå forkjølelses-syk på gjesterommet til bestemor og bestefar, og bestemor kom inn for å smøre den røde, såre nesen min, mens jeg hørte på lydbok med Mormor og de åtte ungene.

Siden den gang har jeg smørt meg med Camphoratum rundt nesen hver gang jeg ble rød og sår etter alt snørret, nysingen og snytingen som kom med hver eneste luftveisinfeksjon. Er jeg flink og bruker den allerede fra første dag jeg kjenner forkjølelsen murre i kroppen, unngår jeg å bli rød og sår under under nesa i det hele tatt. Og selv de gangene jeg av en eller annen grunn ikke har begynt å bruke Camporatum før nesa mi allerede ser ut som nesa til Rudolf,  er Camphoratum likevel helt super å ha på! Den lindrer sårheten, føles kjølende på huden, og jeg føler også at den "åpner opp" nesen litt og gjør det lettere å puste. Så Camphoratumen er min faste følgesvenn i "forkjølelses-skrinet" mitt!! Jeg håper de aldri slutter å produsere den! 

Nytt i år, er at jeg fikk "syke-trøst" av Fantorangen!! ;-)  Ja, i en alder av 30 år kunne jeg likevel ikke dy meg, og kjøpte meg en liten Fantorang, kledd i doktor/lege-frakk for anledningen. Hihi! ;) Den er jo veldig søt da! ;) 

Man synes jo alltid litt synd på seg selv når man ligger der syk og slapp, og ikke orker noen verdens ting. ;)  Og da er det jo alltid veldig hyggelig og koselig å få litt oppmerksomhet, - og bare ligge der og bli degget og dullet og brelt med, - og få masse trøst, både av kjærester og Fantoranger!  ;)

Fantoranger sier som følgende: 
"Noen ganger blir de små vennene mine syke. Da leker jeg sangdoktor og så synger jeg dem friske igjen. Lille Eddie synes det er veldig koselig å få ekstra godt stell, så noen ganger later han som han er syk".

Herregud, for en herlig kommentar! Tenk om det var såå enkelt, at man kunne synge alle sammen friske igjen! En skjønn (kanskje litt naiv, men utrolig fin) tanke! =)  

Og Fantorangen er definitivt inne på noe, det med at menn ofte later som om de er sykere enn det dem faktisk egentlig er (og det er jo ingen som er såå syk som en mann, når han er syk!!), nettopp på grunn av at menn liker ekstra godt å bli dullet og stellt godt med!. Jeg derimot, - faker aldri at jeg er syk!.. ..(hverken i den ene eller den andre sammenhengen!).. hihi ;)

Min lille samling av "vidunder-kurer" og "magiske styrke-drikker".. ;)  Jeg har prøvd det meste for å få bukt med denne hersens influensa-hosten, både Solvipekt, Noskapin, Frølichs hostesaft og Kan Jang, - men ingenting klarte å få bukt med hverken hoste eller slim. Da tydde jeg til sterkere midler, og slo på stortromma med både Cosylan og Solvipect Comp.. Til ingen nytte, selvfølgelig. :-/

Ser du noe feil med bildet nedenfor..??  ;)  

Da typen kom hjem fra apoteket med Cosylan til meg, hadde apoteket glemt å legge ved et målebeger (og typen hadde glemt å spørre om å få med et, slik jeg ba ham om, hehe). ;)  Så enden på visa var at jeg, farmasøyten, måtte ta Cosylan mikstur på øyemål med spiseskje. Det er nesten så jeg ikke tør å si det høyt engang. ;) 

Vi pertentlige, små-strenge, pirkete, nøyaktige, formanende, og en smule firkantede farmasøyter, som i en halvt informerende, halvt autoritær tone, oppfordrer absolutt alle til å bruke målebeger eller måleskje ved bruk av miksturer. Og så står jeg der selv og kaster stein i glasshus, og begår den store døds-synden selv!  Det er omtrent som om presten skulle banne i kjerka (..eller enda verre; som om Paven skulle banne i selveste Vatikanet)..!! ;)

Jeg hadde altå knapt rukket å være frisk i en uke, før en ny forkjølelse tok over for influensaen. Så på jobben de siste to dagene har det gått i Dekadin HOT Drink med solbærsmak og vitamin C. Jeg liker normalt hverken te eller solbærtoddy, men denne drikken synes jeg faktisk var veldig god! Og den lukter kjempegodt også, en blanding av snop, skogsbær-godterier og gammeldagse peppermynte-drops! =)

I går stod jeg med kulde-gysninger og lavgradig feber på jobben, og hostet og snufset og nøs fra 10-18. Jeg var så sliten da jeg var ferdig at jeg sovnet på bussen på vei hjem, men heldigvis våknet jeg akkurat på buss-stoppet der jeg skulle gå av. ;) Vel hjemme pakket jeg meg inn i 3 fleece-pledd utenpå hverandre.. eller rullet meg inn i dem, er vel kanskje mer riktig å si. Jeg så nesten ut som en rullekake der jeg lå, helt inntullet, som i en kokong. ;) 

Idag er formen like ille, så jeg gjør ikke annet enn å ligge her på sofaen og hoste og nyse, helt tappet for energi. Greys Anatomy durer i bakgrunnen, men jeg er så sliten at jeg for det meste bare slumrer og sovner av, våkner 1/2 time senere og oppdager at jeg har gått glipp av over halve episoden. ;) 

*Atsjoooo!!!!*

The end of an era

De siste månedene har tatt så og si alt jeg har hatt av krefter. Når det skjer omveltende, overveldende ting i livet ditt, snur det opp ned på hele tilværelsen, og nærmest suger ut alt av overskudd, pågangsmot  og livsgnist som er til overs inni deg. 

Jeg gikk direkte fra å være masterstudent til nyutdannet farmasøyt, ut i fulltidsjobb "over natten", bokstavelig talt. Dvs. rett fra avlagt master-eksamen (og alt det stresset det medfører og innebærer), og rett ut i jobb et par dager senere. Uten noen ferie-dager i mellom. Uten en liten uke eller to til å slappe av, roe ned, hvile ut,  komme til hektene og hente seg inn igjen.

Og ja, jeg er en smule bortskjemt som kan sitte her og "syte" over å ha vært så heldig å få jobb før jeg engang var offisielt ferdig med studiene. Mange mener nok at jeg har vært ufortjent heldig siden jeg kunne gå direkte ut i jobb etter avlagt eksamen. Og for sikkerhet skyld, - jo og ja, jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært, og jeg er kjempeglad og takknemlig for at jeg i det hele tatt har en så fin jobb som jeg trives veldig godt i.

På en annen side, - det å gå fra den "kjente, kjære, gode, gamle student-tilværelsen" og ut i "det nye, ukjente, uutforskede, litt småskumle arbeidslivet", er en stor omveltning i livet for de fleste vil jeg tro, og noen vil nok kanskje føle denne overgangen som ganske overveldende. Da er det kanskje ikke så rart at man blir litt sliten av det hele..?


Jeg synes det er veldig kjekt å jobbe, tjene egne penger, slippe lekser når jeg kommer hjem om ettermiddagen, slippe eksamens-nerver og stress med innleveringer, journaler, fremføringer osv.
Men samtidig savner jeg den friheten jeg hadde da jeg var student:


Jeg savner de dagene jeg våknet i senga og det var minusgrader, surt og kaldt ute, og det sluddet og blåste noe helt forferdelig så det uulte rundt hushjørnet. Og jeg liggende der i senga, bare bestemte meg der og da for å skulke forelesningen og bli hjemme isteden. Jeg skrudde av vekkerklokka, snudde meg i senga og krøp inntil kjæresten min for å varme meg. Hev dyna over hodet, og sovnet til den koslige, søvndyssende vinden, mens jeg kjente hvor utrolig godt det var å bare ligge der under dyna, og vite at jeg kunne sove så leeenge jeg ville, og ikke trengte å dra ut i det ufyselige ruskeværet.

Slik kan jeg ikke holde på nå lenger. ;) Nå må jeg opp når den fæle vekkerklokka ubønnhørlig begynner å hyle, enten jeg vil eller ei, uansett hvor dårlig vær det er ute. Jeg har flere ganger tenkt på vei til jobb i øsende regnvær, isende snøstorm osv, at "på slike dager burde det ikke vært LOV å gå på jobb!! På slike dager burde alle vært pålagt å holde seg hjemme, innendørs, i senga, under dyna, - hele dagen!". ;)


Jeg savner de dagene hvor jeg bare hadde "en forelesning her og en forelesning der" og jeg var ferdig for dagen klokka 12, og kunne dra og skate rett etterpå, opptil flere ganger i uka (og hvor jeg at på til da kunne velge om jeg ville skate utendørs eller i ishall). 

Den tilværelsen er nå blitt en saga blott. Ishallen stenger kl.16, og jeg slutter som regel på jobb i 16-17-tiden. I helgen er det ofte andre ting som står på agendaen (familie-besøk, middags-besøk, å få tatt igjen kles- eller hus-vasken man ikke fikk unnagjort i uken osv). Skøyte-banen utendørs har riktignok åpent et par kvelden i uken, men disse kveldene har det stri-regnet 99% av gangene (det har vært et helt ufyselig vintervær i år, kan ikke huske sist det har regnet så mye vinterstid). =(


Jeg savner de gangene da jeg ble syk, og bare kunne bli hjemme fra skolen sånn helt uten videre, uten alt styr og stress med egenmeldinger og sykemelding. Før, hvis jeg ble syk, var det jo bare til å droppe forelesning, labøvelser el, og bli hjemme! Da kunne man ta seg god tid til å bli ordentlig frisk igjen og få tilbake energi og overskudd, før man tok igjen det tapte.

Nå må jeg tvinge meg opp av sengen og på jobb, uansett hvor dårlig jeg er, uansett om migrenen dundrer i hodet mitt, eller feber-frys`en herjer og influensaen verker i kroppen (jeg kan jo ikke la apoteket stå uåpnet klokka 10, i mangel av en farmasøyt, bare fordi jeg våknet med influensa som kom like brått som julen på kjerringa. Så da er det ikke annet å gjøre enn å dra seg avgårde på jobb). Som om man ikke er sliten fra før av, - man blir iallfall ikke bedre av å være på jobb når man er syk!!    


Jeg savner studie-dagene og andre ekstra fri-dager. Disse dagene var gull verdt når man var kjempesliten. Noen dagers fri og hvile, og man følte seg som et nytt menneske og var klar for nye labøvelsser og studie-økter igjen.

I arbeidslivet er det svæært få fri-dager,  og bare 5 uker lønnet ferie (som er spedt ut på hele året). Jo, vi har jo noen dager her og der, vi som alle andre, f.eks. fridager i påsken, 1. mai, 17. mai osv. Men likevel, - vi har ingen 2 måneders sommerferie lenger som da vi studerte, og ingen høstferie eller vinterferie som da vi gikk på ungdomsskolen og videregående. 


I retrospekt synes jeg det er utrolig komisk, nesten på grensen til det latterlige at skole-elever på ungodmsskole/videregående-nivå kan klage slik over skolen, alle leksene osv. Ja, dere; gå på skole er krevende, og man må jobbe hardt og jevnt og trutt. Men dere vet likevel ikke hvor godt dere egentlig har det. Synes dere leksene på ungdomsskolen / videregående er ille..?? Bare vent til dere kommer på universitetet! Leksene på ungdomsskole/videregående er jo rene "kose-lekser" i forhold!! ;)  Og på universitetet er det mer som skal leses og læres, på kortere tid, - og man har likevel langt færre fridager (og ofte brukes disse fridagene på lekser, journaler, eksamens-pugg osv.)! Og når man omsider kommer ut i arbeidslivet og i full jobb, må man på jobb, hver eneste dag (og helger og fri-dager går med til å vaske huset, rense sluket, klippe gressplenen, lage middag, handle inn mat, kjøre ungene på trening, hjelpe motvillige unger med lekser osv). Man har så og si aldri fri lenger! ;)   Så nyyt tiden på ungdomsskolen og på videregående mens dere kan! hihi ;)   En liten digresjon der! ;) 


Jeg savner en sjelden gang de enkle, bekymringsløse dagene uten ansvar. Da det ikke var så nøye om man gjorde en liten regne-feil, eller glemte å  skrive "husk munnskylling" på Seretide-etikettene (for som praksis-student hadde man jo alltid et sikkerhetsnett av farmasøyter som oppdaget eventuelle feil under farmasøyt-kontrollen). 

Nå er det plutselig jeg som skal ta kontroll. Både på meg selv og andre. Og skjer det en feil, (feil som i verste fall kan få alvorlige helsemessige konsekvenser), er det jeg som står ansvarlig. Og det mest skremmende er at, feil vil skje, før eller siden. Vi er bare mennesker. Uperfekte og høyst feilbare. Og som pappa sier;  Der hvor mennekser er med i bildet, vil det før eller siden skje feil.  =S  (Og nei, jeg synes egentlig ikke det er noen som helst form for trøst at andre farmasøyter, som har jobbet i mange år, også har gjort feil innimellom fra tid til annen. Det setter bare en enda større støkk i meg!). ;)


Så, den foreløpige konklusjonen (etter 6 måneder i fulltidsjobb) er,  - 

Jeg trives veldig godt i arbeidslivet,  men er likevel blitt litt "overrumplet" over hvor "fastlåst" en fulltidsjobb er i forhold til studenttilværelsen. Til tross for at man slipper eksamens-stress, lekser osv, - en fulltidsjobb innebærer mye mer ansvar og mindre fleksibilitet og frihet enn studenttilværelsen. Selv om dette er noe man i og for seg er klar over allerede som student, føles det likevel litt overveldende når man kommer ut i fulltidsjobb og faktisk får kjenne alt dette på kroppen. 


På den positive siden; 

Jeg tjener mine egne penger, og jeg får jobbe med det jeg trives med og liker aller best, nemlig legemidler!! (..og alt som følger med..;  indikasjoner, virkemåter, administrasjonsmåte, interaksjoner, sykdommer, tilstander, symptomer, medikamentell og ikke-medikamentell behandling osv). Jeg har alltid vært fascinert av å lese om alt dette, og forhåpentligvis vil jeg aldri få nok eller bli lei. ;)