Torsdag 21 oktober 2010 kom vinterens første snøfall (eller rettere sagt snøstorm).. Tror aldri jeg har sett så store snøflak i hele mitt liv. Tett i tett. Blåsende sidelengs.
Det slår ikke feil. Det skjer hver eneste gang, hvert eneste år; Hver bidige gang det kommer en skikkelig snøbyge, blir Bergen tatt på senga og satt helt ut av spill. Man skulle tro at både kommunen, buss-selskapet, og spesielt Bergens-bilistene hadde lært leksa si etterhvert, og faktisk innsett konsekvensene av lettsindige bilister med sommerdekk, utilstrekkelig måking og salting, utilstrekkelig tilbud mht kollektiv transport, i kombinasjon med nullføre, snø, slaps og is..? Men antageligvis var det også denne gang i overkant mye å forvente av Bergens geniale "monkey-brain"- (eller "no-brain"-) bilister som for enhver pris skal ut på glatte, isete veier med sommerdekk på bilene sine..
For hver bidige gang er konsekvensene de samme; Fullstendig kaos. Ulykker. Nesten-ulykker. Forsinkelser. Personskader. Skader på bil og annet kjøretøy. En by som stopper helt opp. Man skulle tro at "voksne", "ansvarlige", "vettuge" mennesker hadde tatt lærdom av dette, at de hadde hatt litt mer respekt for været, og om ikke annet, - sin egen og andres sikkerhet.
Den verste snø-føyken var selvfølgelig på sitt aller verste akkurat da jeg skulle på jobb. Jeg tenkte jeg skulle være smart og ta 2 busser tidligere enn jeg vanligvis pleier, slik at jeg ikke skulle komme for sent. Haha.
Bussen var 30 minutt forsinket. Da den endelig kom, og jeg hadde satt meg godt til rette, og beroliget meg med at jeg fremdeles hadde god tid, fikk vi beskjed om at veien der bussen egentlig skulle kjøre var stengt, og at den derfor måtte kjøre en alternativ rute.
Jaja, en liten omvei gjør ikke noe, jeg har fremdeles god nok tid. Ikke før hadde jeg tenkt tanken, stod vi bom fast i endeløs kø. Vi kjørte en laang strekning der farten kom opp i knappe 2 meter per sekund, før det omsider løsnet, så vi kunne kjøre i tilnærmet normal fart igjen. Oppe på Nesttun sa det i midlertidig bom stop, og der stod vi vær-fast og kø-fast i sikkert over 1/2 time. Køen beveget seg ikke med en liten centimeter engang, og til slutt skrudde buss-sjåføren av motoren. Jeg innså at slaget var tapt, og at jeg ikke ville rekke jobben klokken 16. Andre var tydeligvis i samme eller liknende situasjon; flere gikk av bussen og begynte å spasere langs veien, med snø og sørpe til langt opp på leggene. Flere gav opp etter 20 meter, kom gående lutrygget tilbake, og hoppet hutrende inn på bussen igjen. Jeg kom plutselig på at jeg ikke hadde spist noe frokost, og fant frem eplet mitt fra bæreposen og begynte å knaske på nødprovianten istedet.
Jeg satt i bussen i over 1 1/2 time (vanligvis tar bussturen 20 minutter (!)...).. og kom selvfølgelig over 1/2 time for sent på jobb. =(
Snøstorm, trafikk-kaos, og bilkøer er jo ikke så mye å gjøre med. Man kommer ikke noe fortere frem, om man banner og stresser aldri så mye. Det er utenfor ens kontroll, og man må pent bli sittende i køen, enten man vil eller ei.
Likevel blir jeg enormt stressa. Ikke av selve køen, eller det å sitte fast i trafikken innpå en fullstappet buss med mange gretne, utålmodige, stressede mennesker. Jeg blir stressa av tanken på at jeg kommer for sent..på jobb. Tanken på at jeg egentlig skulle vært der, men ikke er der. Hadde jeg f.eks. vært på vei til shopping, eller på vei hjem fra tannlegetime eller besøk hos oldemor, hadde jeg bare latt meg synke lunt og varmt ned i buss-setet, satt på Ipod Nano`en, og slumret av til bussen begynte å kjøre igjen. No big deal. Men når jeg blir forsinket til jobb.. DA blir jeg superstresset!!
Da bussen omsider kjørte inn til holdeplassen der jeg skulle av, hadde jeg et blodtrykk så høyt at jeg var redd arteriene mine skulle briste fullstendig, og blodet sprute ut av ørene mine omtrent som strålen fra en høytrykks-spyler. Hjertet dunket så kraftig at jeg nesten kunne høre ekkoet av pulsen inne i hodet mitt, og kjenne pulsen dunke ute i lilletåen.
Jeg er tydeligvis ikke en person som takler stress veldig godt (om enn i det hele tatt). Selv da jeg kom inn på jobb, og så at det ikke var travelt eller noen kø, fortsatte blodet å bruse uhemmet vilt igjennom årene mine. Kroppen klarte liksom ikke roe seg ned etter buss-stresset, og følgelig begynte jeg å stresse enda mer, da det plutselig ble travelt, og folk stod i kø. Etterhvert begynte det å dunke forferdelig i hodet, kraftigere og kraftigere, minutt for minutt, og jeg ble mer og mer uoppmerksom, sløv og "brain-foggy". Det gikk som det måtte gå, - jeg rotet det til og slo feil ut av kassa. :-/
Etter en dårlig start på dagen, med dårlig vær og en dårlig dag på jobb, var jeg forståelig nok i ganske dårlig humør da jeg kom hjem klokken ti om kvelden. Humøret ble ikke bedre da jeg oppdaget at Lille Bøllefrøet (Bella) hadde tisset og bæsjet midt i sengen vår! =(
Jeg måtte pent vinke farvel til etterlengtet søvn og hvile i den myke, gode, varme sengen min, og istedet trosse den dundrende skallebanken, tørke opp svineriet fra katta, og ligge på alle fire og vaske, skrubbe, gnukke og gni som en gaaal oppå madrassen.
Dersom jeg hadde vært en katt, hadde jeg antageligvis sett noenlunde slik ut.. :
Da jeg omsider skulle legge meg, var det en kjempesvær, våt flekk midt i sengen der jeg hadde vasket, så jeg måtte skviiise meg inn i det ene hjørnet på kortsiden av madrassen. Der lå jeg og slumret mer eller mindre ubehagelig, delvis våken gjennom nattetimene, med beina halvveis utenfor sengekanten. Det siste jeg tenkte før jeg sovnet ordentlig av var.. :
;)
