Hm, ja nå er det visst en goood stund siden sist jeg var innpå her og lirte av meg masse tull.. ;)
Vel vel.. Siden sist har jeg rukket å kose meg 14 dager i Hellas (hadde rett og slett en fantastisk ferie!), for deretter å komme tilbake til hverdagen igjen og oppleve et aldri så lite alltoppslukende anti-klimaks:
Vi kom rett fra ferie og hjem til en ganske avmagret, puslete, stakkars liten puseprinsesse Bella, som hadde fått en ganske alvorlig infeksjon, stakkars liten. =(
Så vi har vært mye til veterinæren med Lille Gullklumpen i det siste (og da tok vi likegodt en "EU-kontroll" på på lille Ariel-klumpen vår også, i samme slengen). Lille Bella er nesten helt frisk igjen heldigvis, men vi venter fortsatt på utredning av stoffskifte og hjertesykdom, så jeg er naturlig nok litt engstelig og bekymret for det Lille Gullet mitt!
Som om ikke det var nok, har jeg selv prestert det utrolige og fått en kraftig forkjølelse og omgangssyke oppå hverandre, samtidig (man skulle nesten tro at jeg diktet det opp!). Det begynte med sår hals, 40 i feber, muskel-verk og småhoste.
Så ballet det på seg, med magesmerter, oppkast og vanntynn diare. Tilslutt ble jeg pent nødt til å bli sittende der på do. Det er ikke så mye annet man kan gjøre, når det kommer fra begge ender, og man hoster og nyser samtidig. =S ;)
Så de siste dagene har jeg vært sykemeldt og har hatt "karantene" og "husarrest" sammen med Bella-prinsessen min, som heller ikke får lov til å gå ut (dvs veterinæren mente hun kunne få begynne å gå ute igjen, men Hønemora vil helst holde henne inne til hun er 100% frisk fra infeksjonen sin). ;)
Stakkars samboeren min befinner seg i skrivende stund i en meget foruroligende og uavklart situasjon.. Foreløpig er han frisk som en fisk, men jeg er redd at han etter 7-10 dagers inkubasjonstid, kommer til å flik-flakke over do-skålen han også stakkars. "Smittebomben" hans frøs nemmelig veldig hin kvelden, og krøp derfor heelt inntil ham for å varme seg, og halvsovnet i armene hans, med hodet oppå manne-brystet..
Så plutselig, ut fra intet, kom det en kjempe-nyyyys i kanooon-fart, som lyn fra klar himmel og helt umulig å stoppe, eller fange opp i tide...
ATSJOOOOOOO!!! hyylte jeg, og avfyyrte ei saftig kanonkule med slimete snørr, som suste som et prosjektil gjennom lufta og landet rett oppå brystet hans..
HUFF!! =S
STAKKARS MANN!!
*Rødme*
Ikke et av de mest romantiske øyeblikkene, for å si det sånn.. ;)
Men, på den "positive" siden..
..når det først skulle skje, -
..det var godt at det var samboeren min jeg marinerte i mitt eget snørr da.. og ikke noen andre, vilt fremmende.. (det tror jeg faktisk hadde vært hakket verre (for meg da, ikke for samboeren).. hihi ;)
*Atsjoooo!!*
